Swarth

Portal

CD (2009) - Profound Lore Records / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Et klaustrofobisk ikon

Den musikalske versjonen H.P. Lovecraft har videreutviklet sitt lydbilde til å bli mer klaustrofobisk og fryktinngytende enn tid

Av Kai Menear

Del på Facebook02.02.2010

Dette ekstremmetallbandet fra Australia har gjennom tre albumutgivelser raffinert og manipulert det originale lydbildet til å bli noe helt særegent innen death metal-sjangeren. Portal har utviklet seg både musikalsk og visuelt fra de slapp Seepia i 2003, og denne gangen er det visuelle også veldig treffende for den nyeste inkarnasjonen av lydbildet deres. Maskerte band er ingenting nytt i musikkverdenen, og har vært gjennomført med varierende motivasjon og suksess opp igjennom årene. I Portals tilfelle er dette noe som fungerer utmerket og forsterker utrykket til bandet, noe som også er deres intensjon.

Det fins minimalt med informasjon om bandmedlemmene bak alias og masker annet enn at de er etablerte musikere innen Australias metal scene, og affilerer seg selv med en voldsomt stor liste av band hvor de sannsynligvis er direkte involverte i en god del av dem. All mediekommunikasjon foregår også innenfor premissene og rammene av Portals univers. På den måten får man forsterket bandets utrykk, samtidig som man gjennom informasjonen som er tilgjengelig ikke får ødelagt illusjonen og mystikken de formidler.

Swarth fremstår ved første lytting som langt tettere og mer klaustrofobisk enn forgjengeren Outré, som igjen var ett par steg fra debuten Seepia. Gitarene er en konstant truende knurring som av og til går over i vrengte brøl, mens de andre instrumentene kommer og går som konturer av monstruøse skikkelser i en mørk skog. Særlig bassen kan forestilles å symbolisere deler av uante uhyrer fra havets dyp som såvidt bryter overflaten, for så å forsvinne ned i mørket. Iblandet partier som fortoner seg som gitarfremkalte virvelvinder, og med den hese og veldig passende vokalen fra The Curator, er dette en voldsom lydmessig berg og dalbane med utpreget atonal og disharmonisk riffing og shredding fra start til slutt.

Portal fikk opprinnelig kritikk fra enkelte hold for trommene på Outré, som tilsynelatende var i utakt. Men som av en av bandets frontfigurer er beskrevet som atypiske unike og ritualistiske. Nå fremstår de uansett som mye tightere, da den gamle trommisen Monocular ble byttet ut med nåværende medlem Ignis Fatuus. I tillegg til bandets naturlige utvikling, hjelper dette til å fremheve de skarpe vendingene som kommer brått og tett på samtlige spor.

Swarth er et gammelengelsk ord som direkte sitert betyr følgende: "an apparition of a person about to die; a wraith" - og dette er en god sammenligning for albumets helhet. Det begynner ganske kakofonisk på Swarth, og blir et crescendo i den første tredjedelen av albumet, for så å toppes og gli ut i en både metaforisk og bokstavelig dødsralling, spesielt på outroen til Werships og The Swayy. Og når den siste låta Marytime med et avsluttende gitarcrescendo fader ut i en ganske velkommen stillhet, får man endelig summet seg og den skrekkblandede fryden svinner sakte hen. Men uroen man får i kroppen etter en gjennomlytting henger i lenge. Og det er vel strengt tatt hele poenget.

For å parafrase et litt mer kjent australsk ikon: "You call that death metal? THIS is death metal!"

På Swarth er Portal såpass fjernt fra sin opprinnelige inspirasjon, og siden det ikke fins mange som driver med tematisk horror death metal blir det vanskelig å sammenligne med andre enn Portal selv. Det blir ikke helt i toppsjiktet, mye fordi jeg savner de halvtempo atonale riffene under det som kunne regnes som rolige partier, og som virkelig fikk det til å gå kaldt nedover ryggen fra Outré.

Groovissimo

Jack White - Blunderbuss

Under eige namn for første gong. På drift, men gjenkjennelig, og i toppslag.

Tidligere: