cover

Mezzanine

Massive Attack

CD (1998) - Circa Records / Wild Bunch Recordings / Virgin

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Elektronisk

Stiler:
Trip hop / Hip-Hop / Rock / Pop / Reggae

Spor:
Angel
Risingson
Tear Drop
Inertia Creeps
Exchange
Dissolved Girl
Man Next Door
Black Milk
Mezzanine
Group Four
(Exchange)

Referanser:
Mad Professor
Horace Andy
Portishead
Cocteau Twins

Vis flere data

Se også:
Blue Lines - Massive Attack (1991)
Protection - Massive Attack (1994)
No Protection - Massive Attack & Mad Professor (1995)
100th Window - Massive Attack (2003)
100th Window - Massive Attack (2003)

(6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7)


Un-spliff

Massive Attack tar et realt steg mot gitarrock, og mister nok noen på veien, men redder æren.

Åtte år hadde gått siden Massive Attack slapp sin gjennombruddssingel, Unfinished Sympathy, da deres tredje langspiller Mezzanine endelig så dagens lys i 1998. Dersom forgjengeren Protection var et steg i retning av kommersiell suksess og popflørt, var Mezzanine et betraktelig steg bort fra hitlistene med et betydelig mørkere og dystrere musikalsk uttrykk.

Første smaksprøve fra albumet kom gjennom utgivelsen av Risingson, som langt fra er det mest tilgjengelige sporet på skiva, men som gir en god pekepinn for retningen Massive Attack tar på Mezzanine. På Risingson er det 3D og Daddy G som står for vokalen i et marerittaktig og forkvaklet lydunivers. Det klaustrofobiske uttrykket fra Karmacoma videreføres i ett - om mulig - enda mørkere leie og uten forgjengerens gjenkjennelige refreng. Mye av det kjente ved Massive Attack er borte på Mezzanine, og selv om Horace Andys vokal åpner albumet med Angel er den spretne dubben byttet ut med et betraktelig mer nedtonet uttrykk.

Det har åpenbart skjedd en god del i løpet av årene mellom utgivelsene, og Massive Attack fremstår som et nytt band på Mezzanine, hvor gitar er hovedinstrumentet på flere av låtene. Den bestanddelen som har dominert Massive Attack så langt i karrieren; det helhetlige uttrykket, er i fokus på ny. Mens Protection spriket i flere retninger, makter Mezzanine å tilby et like fokusert uttrykk som det Blue Lines i sin tid gjorde. Selv når Elizabeth Fraser dukker opp på andre singel, Teardrop, forleder hun ikke gutta slik som Tracey Thorn gjorde på Protection. Teardrop er den lettest tilgjengelige låta i utvalget, men viker på ingen måte fra albumets helhetlige musikalske uttrykk; det hviler en dyster håpløshet også over dette vokaldrevne sporet.

Etter at Shara Nelson, Tracey Thorn og Nicolette har måttet vike plassen trer Elizabeth Fraser frem fra da nylig oppløste Cocteau Twins, og leverer superb vokal på tre av de beste sporene på albumet. Singelen Teardrop ble eneste hit fra skiva, men det er i mine ører på den sterke Black Milk at Fraser virkelig leverer varene. Omringet av et enkelt komp fremfører Fraser sin vokal med avmålt eleganse. Dessverre passer ikke vokalen til Horace Andy like godt i dette utvalget og hans glansnummer, Man Next Door, forsvinner omringet av kjøligere lydelementer enn hva som kler hans solkskinnsvokal. Sara Jay greier seg bedre på Dissolved Girl. I selskap med tunge rytmer og en hissig metallgitar balanserer Jay uttrykket i sterkere grad enn det Andy greier.

Massive Attack som helhet gjør seg gjeldende i meget liten grad på Mezzanine. Det er da også i all hovedsak Robert Del Naja som har skrevet musikken på albumet (i motsetning til hva som krediteres). Hans sterkeste øyeblikk denne gangen er den krypende Inertia Creeps, hvor hans slentrende vokal på uhyggelig vis makter å formidle allverdens ulykke godt hjulpet av et stupmørkt lydbilde. Tittelsporet følger opp i samme linje hvor 3D på ny kjører vokalen - denne gang i samspill med Daddy Gs gromme bass. Også her dukker gitaren til Angelo Bruschini opp midtveis og rydder alle andre instrumenter av banen, og følger således godt inn i det overhengende tunge uttrykket på albumet.

Mezzanine følger muligens ikke opp pop-forventningene fra Protection, men er likefullt et steg i utviklingen til Massive Attack. Der Protection ble en noe forsiktig oppfølger til Blue Lines, er Mezzanine et så kraftig angrep på hørselssansen at den best nytes i lange drag med hodetelefonene dratt godt nedover ørene. Som helhet er albumet et krafttak av de sjeldne.

comments powered by Disqus

 



Martie
2003-03-24Teardrop

Har ikke hørt de andre sangene på albumet, bare Teardrop, men den er så bra at det er verdt å kjøpe hele albumet bare for å ha den sangen! Den er utrolig fin. Den blir forresten brukt i As if- en engelsk ungdomsserie. Massive Attack blir egentlig veldig mye brukt der. Ikke rart!

Sibbe
2007-01-25Benzadrin

Denne har jeg ikke lest før. Fin og veldig informativ omtale da.

Beste plata til MA sammen med Bluelines (hva er det i veien med karaktermeteret? Er det noen som ikke liker denne plata?). Helt enig i at Black Milk er toppspor, men jeg er også veldig svak for kåvringa av den gamle reaggae-sjlagern Man Next Door. En banger (som naboen min sikkert hater).

Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo