cover

Stray Dogs

Thomas Dybdahl

CD (2003) - Checkpoint Charlie / EMI Virgin

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Som en film

Folk vil ha store tekopper og sofaer med store puter. Folk vil ha det lett i matveien og tungt i følelseslivet.

Okei, det er en film.

Det er den filmen med den mystiske og attraktive jenta som ikke klarer å slå seg helt ro, som ikke hører til noe sted, som ikke vil høre til noe sted. Hun som alle er betatt av,  men ikke nok til at det blir noe mer.

Eller kanskje ikke. Kanskje handler det bare om det å ha det kjipt. Kanskje handler det bare om et imaginært forholdt til en imaginær kvinne. Hun som bare forsvant.

Det er ikke en nyinnspilling av den forhistoriske TV-serien "Nattseilere". Det er soul.

Eller sjel, som vi burde kalt det i Norge, selv om vi snarere snakker om det sjel-løse, heller enn det som har sjel. Det som utgir seg for, eller det som faktisk har sjel, prøver vi å knuse allerede i fødselen.

Det var i alle fall slik det var. Det var slik vi, ironiens uekte stebarn ønsket at det skulle være. Vi ønsket ikke å ta en forbanna ting seriøst. Som det emosjonelle svar på den usynlige hånd i markedet så vi inderlighetens framskritt, men vi tok det for et blaff. Et feilskjær. Det ville snart regulerere seg selv.

Selvfølgelig gjorde det ikke det. Folk vil ikke ha kalde designermøbler og espresso. Folk vil ha store tekopper og sofaer med store puter. Folk vil ha det lett i matveien og tungt i følelseslivet.

Mine damer og herrer, la oss legge nok et lodd på den emosjonelle vektskålen. Thomas Dybdahls siste ekskursjon til platestudio har resultert i en konsistent, søkende og ikke minst inderlig utgivelse. For det skal han ha. Dette står til minst 8 i stil. Faktisk er jeg tilbøyelig til å mene at "Rain down on me", som i utgangspunktet var en ikke spesielt gledelig førstesingel, står seg bedre sammen med hele plata, enn på egen hånd. Ikke at det nødvendigvis gjør den noe særlig bedre. "Rain down on me"er fremdeles omtrent like bra som... Vel, jeg har vel strengt tatt skrevet nok om dette allerede, og jeg skal la være å kommentere på Dybdahls kommentarer om at alle som ikke liker låten er imagehorer og trendtyper. La oss gå videre.

"Cecilia" er en floskel å beskrive, men uten den tilgjorte patosen som preger førstelåten. En sukret lettere countryrock-sak som gir nye forhåpninger til plata. "Make a mess of yourself" er derimot tilbake i gamle Dybdahl-spor.

"Pale green eyes" er en sjarmerende duett med Bertine Zetlitz, og en kandidat til verdens roligste høyeste låt. Med tanke på at de fleste norske "mann og kvinne sjunger åt varandra"-duetter har drevet kvalitativ limbodansing er dette en gledelig liten sak. Ja, bevares. Men er den ikke lovlig lik "Cecilia"?

Tja. Helheten tar noen i alle fall noen ganger overhånd, særlig arrangementene bidrar litt for ofte til at sangene anonymiserer hverandre. Selvfølgelig er denne flyten også gjort bevisst, ved hjelp av de små filmintermezzoene mellom låtene. Som for eksempel på "Honey", som åpner med 40 sekunder klarinettfrijazz som kunne passet inn i en hvilken som helst NRK-produksjon fra 1967. Altså dialog uten stemmer. Låten fortsetter forøvrig med produksjonsøvelsen "liveopptak sydd sammen med studiospilling", hvor en herværende redaktør bidrar i egenskap av å være publikumskor på Checkpoint Charlie.

På "Rise in shame" synger Dybdahl som en ikke fullt så trist Chris Isaak. Kanskje mye mer ham, enn denne Buckley som alle hele tiden skal referere til. Men i all sin hårfint svaiende svulstighet er låten det nærmeste man kommer en "John Wayne" på "Stray dogs".

Tittelsporet og "The Willow" er gitarspiller Dybdahl i en slags chutney av seg selv, Nick Cave og Øystein Greni i BigBang. Gospelsporet "The willow" snakker vi minst mulig om, og "Stay home" faller inn i samme kategorien som "Life here is gold" fra "That great october sound". "Outro" er gitaristen Dybdahls samtidsadagio for gitar og nystemt sonar.
For fra "Cecilia" til den liksom-eksperimentelle "Outro" er "Stray dogs" en øvelse i føleri, uten at vi møtes i drømmene til Ari Behn, slik "Rain down on me" strebet mot. "Stray dogs" er nemlig på langt nær så dårlig som singelen "Rain down on me" vil ha det til.

Nå er den heller ikke så bra som enkelte andre vil ha den til heller. Det er en voksen og nesten overmoden utgivelse som står til roser i stil. Når innholdet er så kjedelig og tidvis ensidig som her, er det like fullt ikke mye hjelp å hente i et vakkert utseende. Selv om det er gjort med lomma full av patos.

Hadde det virkelig vært en film, derimot.

Denne anmeldelsen ble opprinnelig publisert på pstereo.no,
der den fikk karakteren 6/10

pstereo logo

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Atomic - Feet Music

(Jazzland Rec.)

Håker Flaten/Nilssen-Love imponerer og dominerer også denne gangen.

Flere:

When - Trippy Happy
Drive-By Truckers - Brighter Than Creation's Dark