cover

Beatitude

Pepe Deluxé

CD (2003) - Catskills Records / Sony Music

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Elektronisk

Stiler:
Big Beat / Elektronisk / Dance / Poprock

Spor:
Just Let Go
Salami Fever
Ask For A Kiss
Girl!
Little Miss Cypher
Daddy's Blazin BBQ
Black Cadillac
A Moment In Black & White
Real Simple
Indifferénce
Lying Peacefully
Little Miss Cypher Reprise
Cruel Youth
First Goodbye
Intro
Numa
Vamos Muchachos
Beatitude

Vis flere data

Se også:
Super Sound - Pepe Deluxé (2001)

(3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7)


Beats not for everyone

To klin gærne big beat-elskere som boltrer seg i studio er dessverre ikke nok til å nå helt i mål.

To ting bør forklares først som sist. 1: Disse folka er klin wackaroony spik spenna gærne. 2: Jeg er svært usikker på om det noensinne vil være mulig å klassifisere denne utgivelsen innenfor vanlige, tørre musikkskribentgenre, og jeg er i tillegg usikker på om du kommer til å være særlig lurere etter å ha lest mitt forsøk på å omtale Beatitude med Pepe Deluxe.

Pepe Deluxe består av James Spectrum og Dj JA-JAzz, etter at Dj Slow hoppet av etterfølgende debutplaten Super Sound som kom i 2001. Mye av forhistorien til dette bandet fra Turku i Finland handler om DJs og miksefreaks som lekte seg lenge på gutterommet med sampling og remiksing, før de i følge sin egen biografi hadde en "svær" musikalsk aha-opplevelse. Da Pepe Deluxe fikk muligheten å levere musikken til Levis' Twisted Jeans-reklame, fikk de klarert sin sampling av Nina Simone til bruk i selve låten, men ikke til bruk i Levis-reklamen. Slått ut av dette nederlaget revurderte Spectrum, Slow og Ja-Jazz sine musikalske mål - og hoppet av samplekjøret. "Vi lager'e sjæl", sa de nok til seg selv (på finsk), og slik ble Super Sound født. Samplingen forsvant ikke helt (vanskelig å avvenne folk der, tror neppe The Avanlanches heller helt kommer dit), men mer egenproduserte lyder utgjorde en langt større del av låtinventaret. Super Sound var et sammensurium av big beats, funk, pop, trip hop, og cirka 26 andre musikkgenre. Forvirrende, men ikke helt forledende satte de i hvert fall Finland på kartet innenfor den elektroniske musikken.

Beatitude (2003) er oppfølgeren til Super Sound (2001), og har kommet til etter at Pepe Deluxe har tilbrakt mang en lat ettermiddag med å remikse andres verk til diverse elektroniske samleplater. "Are you ready to move out in style...?" er åpningssamplingen på Just Let Go (ikke helt kurert for samplesjuka, nei) - en relativt seig big beat-låt som verken er bra eller dårlig, og som får æren av å følge på samplingen før det hele tar av i et forrykende tempo. Følelsen av at det bærer alt for raskt av gårde uten sikkerhetsnett kommer kjapt. Man teppebombes med inntrykk i oversensorisk tempo, slik at i hvert fall jeg ramler av karusellen etter kun kort tid. Jeg blir egentlig mest fascinert av å tenke på hvilke stilarter denne plata IKKE berører, og har etter en lang periode med lytting til plata kun kommet på country. Ikke verst. På Salami Fever tar det helt av i en suggererende rock-meets-turntablism crescendo. Spennende, og fantastisk laget hvis du ønsker deg en musikalsk hårføner, men ikke spesielt bra. Nærmeste referanse her blir Norman Cook/Fatboy Slim, som klarer å drive en slik big-beat-ledet skute og styre unna de verste fristelsene. Resultatet på Fatboy Slim-utgivelsene blir rene produksjoner og grasiøse overganger som likevel er spennende og fengende. Pepe Deluxe gjør noe av det samme, men med manglende fingernemhet, slik at det hele blir alt for brutalt og grovt skrudd sammen.

Og det slår meg hver gang jeg blir tatt av fristelsen til å sette på Beatitude, dette er rett og slett slitsomt. Jeg angrer etter en stund hver gang plata spilles. Mulig jeg er en sart sjel, men mangelen på i det minste noe som representerer et enhetlig lydbilde, eller en enkel genre, gjør meg mer enn svimmel. Her finnes det blant annet i Vamos Muchachos, noe som kunne vært en überfunky og catchy nujazz-aktig danselåt i beste Deee-Lite-stil, men de høye skjærende gitar-samplene som pirker borti låten av og til gjør det klin umulig å perforere noe som helst dansegulv med den. De rolige, chilloutaktige sporene er vellagete, men igjen fulle av alt mulig annet støy og ubehag som river deg opp av godstolen. Jeg finner lite av endringer fra Super Sound, utenom det at bandet har fått med seg en haug av musikere fra flere deler av jordkloden - særlig på vokalistsiden florerer det med navn. Dette grepet på Beatitude hjelper egentlig veldig lite, den samme forvirrende stilen som på Super Sound (2001) melder seg også denne gangen.

Pepe Deluxe er flinke og kreative musikere, og Beatitude skårer høyt på spenningsskalaen - i den betydning at det er vanskelig å forutse hva som venter rundt neste hjørne. Men gang på gang siger skuffelsen inn når de vil alt for mye på hver enkelt låt og køler på med ditt og datt slik at byggverket til slutt raser sammen. Det kunne vært lett å spare seg for dette, og opplevelsen blir såpass lunken at jeg ikke klarer å gi noen varm anbefaling av dette albumet. Prøv om du tør, men pass opp for aggresjonsutbrudd underveis.

comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo