cover

At Dawn

My Morning Jacket

CD (2001) - Darla / Voices Music & Entertainment (VME)

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Indierock / Alternativ / Americana

Spor:
At Dawn
Lowdown
The Way That He Sighs
Death is the Easy Way
Hopefully
Bermuda Highway
Honest Man
X-Mas Curtain
Just Because I Do
If It Smashes Down
I Needed It Most
Phone Went West
(untitled)
Strangulation

Referanser:
Neil Young
Band of Horses
The Flaming Lips
Magnolia Electric Co.

Vis flere data

Se også:
My Morning Jacket/Songs: Ohia - My Morning Jacket & Songs: Ohia (2002)
It Still Moves - My Morning Jacket (2003)
Z - My Morning Jacket (2005)
Z - My Morning Jacket (2005)
Okonokos - My Morning Jacket (2006)

(6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7)


Being Jim James

Med livesettet Okonokos på trappene er det på tide å ta en titt på ett av My Morning Jackets tidligere mesterverk.

Who's going to care if it smashes down, or flips you up in the air. Its justa really fast, risky ride at a fair

Ved første gjennomlytting kan At Dawn virke som enda et Neil Young-inspirert indiepopalbum, men Jim James og resten av My Morning Jacket klarer å skille seg ut. Mye grunnet deres teft for bittersøt og fengende indierock med klare referanser til 70-tallsrocken. Etter suksessen The Tennessee Fire var My Morning Jacket i en posisjon hvor de sto ganske fritt til å gå dypere i sitt sound, og ikke minst i sine tekster.

Åpningssporet er også tittelsporet på denne platen. Her starter det forsiktig med en rolig intro, før James vokal eksploderer: At dawn they ride again, they'll haul you out to the streets. They'll burn your papers and your empty trash cans. Plutselig befinner du deg i en paranoid sfære med en desperat vokal som leter etter ditt engasjement til å se det kommende ragnarok.

Lowdown er James' åpne brev til kvinnen han elsker, men som har gjort han tydelig urett. Lowdown, cheatin', aint no need for repeatin' synger han.
Dette er en god gammeldags sviske, men det musikalske arrangementet er genialt konstruert. Den ligger der som en melankolsk danselåt, en som ikke bare er bevegelig, men som også har en tanke bak. Jeg leste i et intervju med gutta at det var nettopp denne formen de ønsket å lage, musikk som kan spilles på selektive klubber for folk som hører etter. Men, At Dawn er langt fra et partyalbum, setter du på dette på en fest vil det ikke ta lang tid før de danseglade for lengst har valgt ut noe annet.

Bermuda Highway, eksempelvis, er nok en paranoid forståelse av virkeligheten, og er så strippet at det minner om Jason Molinas Magnolia Electric Co. Her har du lett gitarklimpring mot en skjelsettende vokal som forteller Oh, don't carve me out! Don't let your silly dreams, fall in between the crack of the bed and the wall. Det spennende med James' tekster er at de kan virke tilsynelatende banale, men samtidig har hans poesi en touch av noe uforståelig. Det er nettopp uforutsigbarheten som gjør At Dawn til det mesterstykket det faktisk er. Her varieres stemningen fra nærmest suicidal, til politisk og oppfordrende. Alt dette er selvsagt ikke nytt for americana-genren, og heller ikke den nye indiescenen, men det er så vakkert gjennomført musikalsk at som en retrogenre høres denne type av americana til tider nesten mer fengende ut.

Politikk får vi servert på nok et genialt arrangement på X-mas Curtain, som minner meg om Et Juledikt av Jens Bjørneboe. Her går James til angrep på horekundene som trekker ut i gatene på juleaften og setter de opp mot lovbrytere som blir dømt for forbrytelser de gjør for å overleve. Konklusjonen er at "the criminals that never break the law" ikke nødvendigvis er de som stjeler noe konkret av kapital verdi, men de som stjeler noe så abstrakt som en del av andre individers sjel.

Bjørneboe hadde elsket At Dawn.

Bjørneboes samlinger var alltid en fryd å lese fordi han til stadighet angrep sine problemer innenfra, og da mener jeg virkelig fra det innerste i sjelen. James' har fått hjertet revet ut og solgt til ulvene, han står alene igjen og uler utover den utover forlatte prærien. Han har med seg et riv ruskende inspirert orkester i ryggen, og han vil du skal høre.

Han har flere kjærlighetshistorier på lager: I'm wishin' you'd get better, to save yourself some glue synger han på Just Because I Do, hvor han virkelig høres ut som Neil Young anno Tonights the Night. Kvinnen ved siden av ham i sengen ligger som et spøkelse og ser på mens James tenker høyt I'm hopin' you'll get better, and I'll get rid of you. Phone Went West berører samme problemstilling; James er i søken av en doktor som kan hjelpe han å åpne sin elskedes lukkede port til evigheten. Det spennende med albumet er ikke nødvendigvis James' kjærlighetsliv, men hvordan han manøvrer sine historier til å føles allmenne.

Om du liker americana, om du liker lofi-stemte steelgitarer mot ekstremt sår vokal; ta en spasertur inn i My Morning Jackets landskap. Jeg har hatt store problemer med å finne veien ut igjen. Det er noe magisk ved å bli tatt med på en musikalsk reise inn i et annet menneskes intellekt.

Det å være kunstner er kanskje det modigste man kan være, for enhver type av kreasjon man skaper er man nødt til å fornye eller videreutvikle seg slik at verket skal se interessant ut fra et genuint perspektiv (dette er ikke det samme som kommersialitet). Og kanskje det er slik, at vi mennesker har noenting felles gjennom å like å se andres følelser fordi vi liker å gjenkjenne oss selv. At Dawn er et slikt album som du kan velge å åpne deg selv for, det tar litt tid å reise inn til dette landskapet, men la meg kalle det en melankolsk reise tilbake til lykken.

Frister det?

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


ballboy - The Royal Theatre

(SL)

Bm: Mektig gitarpop fra Skottlands best bevarte hemmelighet. Trenger norsk distributør.

Flere:

Ghostface Killah - Bulletproof Wallets
MoHa! - One-Way Ticket to Candyland