cover

Cheesy

Schwarz

CD (2004) - Astro / Osito

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Prog / Elektropop / Space rock

Spor:
Gasoline
The Impossible Dream
You and Me and the Vacuum
Cheesy
Peppermint
I Belong to Winter
Glad of Being Sad
Say Goodbye With a Kiss

Referanser:
Motorpsycho
Astroburger

Vis flere data

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


The present sound of the past

Du lurer på hvordan gamle ideer fungerer i ny innpakning, sier du? Schwarz har svaret.

Cheesy er et begrep jeg forbinder med noe som er litt sleskt, noe som er litt glatt, men dessverre også litt fett, dampende og ekkelt, omtrent som håret til Rune Rudberg eller gliset til Øystein Hedstrøm.

Disse lumre assosiasjonene dukker heldigvis ikke opp når man setter på platen til Schwarz. Mer nærliggende er begrepet kitsch, som når man ser et bilde man egentlig synes er litt pent, men som man - hvis man er dannet nok - innser at bare er en simpel gjengivelse av virkeligheten gitt et glatt, romantisk preg med en teknikk plagiert fra de Store Mesterne, blottet for innovasjon og kreativitet.

Jeg har i grunnen ikke noe imot kitsch i utgangspunktet, Odd Nerdrum har malt en rekke vakre malerier, men han har også malt en del obskøne, med folk som driter og folk som viser fram edlere deler i oppblåst tilstand. Cheesy er litt som karrieren til Odd Nerdrum, en del vakre, tiltalende landskaper, og endel forsøk på kreativitet og utfoldelse som oppnår motsatt effekt, strippet for originalitet blir det kjedelige passasjer uten gusto eller fremdrift.

Der Nerdrum plagierer Rembrandt, leker Schwarz med de samme inspirasjonene som medio 90-talls Motorpsycho, medio 70-talls prog og vår alles kjære Astroburger. Orgelet er gitt en sentral plass, det samme er fløytepassasjene og de litt vage, happy-go-lucky vokalpassasjene. Men når det funker som best er det gitarene som utmerker seg, på spor som Peppermint tas en opprinnelig riff og males ut over et solid lerret, vi tas opp, og vi tas ned igjen, og skylles ut gjennom en solid gitarvegg som setter et verdig, Motorpsycho-esque punktum for det som sammen med Say Goodbye With a Kiss er platens beste låter.

Schwarz har også døttet inn noen elektroniske elementer, som er med på å gi platen flere dimensjoner, og snarere enn å stappe alle instrumentene inn på alle sporene i en maksimalistisk kakofoni, viser gruppen teft for å vektlegge den gode melodien, og platen gjennomsyres av spilleglede og melodiøsitet. Når det likevel ikke er en plate jeg kommer til å sette på så veldig ofte, så skyldes det vel at det er få spor som virkelig utmerker seg, det er en temmelig glatt produksjon, en temmelig kjønnsløs vokal, temmelig ordinære komposisjoner vi serveres, og nettopp derfor er det at platen burde omdøpes til kitschy, eller kanskje "elg i solnedgang" – et motiv som i utgangspunktet er riktig så vakkert. Det er bare det at det er litt gammelt, litt oppbrukt, og littegranne kjedelig.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Supersilent - Supersilent 7

(Rune Grammofon)

En knallsolid konsertfilm med flere store høydepunkter. Hiorthøy og Supersilent i sublimt samspill.

Flere:

Monster Mike Welch - Cryin' Hey!
When - Trippy Happy