cover

89/93: An Anthology

Uncle Tupelo

CD (2002) - Columbia / Sony Music / Legacy / Sony Music

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock / Country

Stiler:
Countryrock / Americana / Rock

Spor:
No Depression
Screen Door
Graveyard Shift
Whiskey Bottle
Outdone (1989 demo)
I Got Drunk
I Wanna Be Your Dog
Gun
Still Be Around
Looking For a Way Out (acoustic version)
Watch Me Fall
Sauget Wind
Black Eye
Moonshiner
Fatal Wound
Grindstone
Effigy
The Long Cut
Chickamauga
New Madrid
We've Been Had (live)

Referanser:
Wilco
Son Volt
The Jayhawks

Vis flere data

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Minnebok fra Belleville

Men depresjonen var ikke over; Uncle Tupelos historie dokumenteres.

Lite ante vel tre skolekompiser fra utenfor St. Louis at punkbandet de spilte i etterhvert skulle bli skoledannende innen moderne countryrock. Ikke bare ble Uncle Tupelo et av nittitallets meste respekterte, etter bandets død har de to vokalistene fortsatt å markere seg på hver sin kant. Slik blir det gode minneplater av.

Men for å ta historietimen først: Barndomsvennene Jay Farrar og Jeff Tweedy dannet sammen med trommis Mike Heidorn bandet Uncle Tupelo i 1988, på restene av The Primitives. Debutplaten No Depression (1990) var en tittel de lånte av countrypionerene The Carter Family, og de viste dermed umiddelbart hvor de hadde sine røtter. Men med sin punk-holdning krysset de country og rock'n'roll, og mange som vokste opp på denne tiden fikk et etterlengtet alternativ til hårete metall eller blass Nashville-pop. Selvfølgelig fantes det allerede mange band som drev med det samme (og enda flere skulle følge utover på 90-tallet), men Uncle Tupelo var blant de mest innflytelsesrike (sammen med blant andre The Jayhawks, Waco Brothers, Whiskeytown og Old 97's). Som alltid må en "bølge" få et hipt navn, og den store paraplyen av moderne country-rock omtales fra alt som cowpunk, americana, alt.country til no depression (en tittel som senere ble benyttet som navn på det som skulle bli genrens meste sentrale musikkmagasin). I og for seg var det ikke noe revolusjonerende over musikken, Gram Parsons, The Band og Neil Young holdt på med lignende krysninger, og Woody Guthrie og Hank Williams er alles stamfedre. Men med Uncle Tupelo kan man si at formen ble revitalisert når det trengtes som mest, selv om ikke de akkurat utfordret tradisjonen aller mest. Etter bare tre utgivelser kom siste spiker i kista med Anodyne (1993). På høyden av sin karriere skilte Tweedy og Farrar lag året etter, og dannet henholdvis Wilco og Son Volt, begge svært sentrale band innen "no depression".

Dette er den første samlingen med Uncle Tupelo. Det er et prosjekt det er vanskelig å mislykkes med, særlig når erfarne Columbia Legacy står bak. Her er det låter fra alle fire albumene, men også en del andre godbiter. Ryddig og oversiktelig sammensatt, med nyoppusset lyd og et 15-siders hefte har det blitt en anstendig utgivelse. Både for nye og gamle lyttere gir platen et godt bilde på hva Uncle Tupelo stod for.

Låtskriverne Tweedy/Farrar ble country-rockens svar på Lennon/McCartney, og de har begge sitt distinkte uttrykk som utfyller hverandre godt. Farrar synger med sin nasale og (litt for) klagende stemme, Tweedy med en mer uanstrengt og ledig røst. De var dessuten hele tiden backet av dyktige musikere, som Gary Louris (The Jayhawks) og Brian Henneman (The Bottle Rockets). Stilen veksler mellom rolige, akustiske countryballader og rufsete gitarrock, som tekstmessig bindes sammen av småbyens daglige skildringer. Farrar og Tweedy skapte sitt eget univers ut av hjembyen Belleville, Illinois, et sted som ofte ble utgangspunkt for langt større og mer universelle tema. Tweedy utviklet seg etterhvert til å ta over mye av lederrollen, og åpnet for mer melodiøse og raffinerte strukturer, noe han skulle finslipe med sitt Wilco.

De fire første sporene er hentet fra debutplaten No Depression. Tittelkuttet er en klassiker fra depresjonen på 30-tallet. I Tweedys enkle fremføring fra 90-tallets USA får den en ny mening, og den ble en signaturlåt for bandet. Jeg heller til den oppfatning at Uncle Tupelo var klart best på disse akustiske låtene, og særlig Jay Farrar gjør rockelåtene litt for ordinære. Barstool-rock som Graveyard Shift og I Got Drunk er mest for rølpeviser å regne, og bidrar heller til å redusere Uncle Tupelos kvaliteter.

Andreskiva Still Feel Gone (1991) representeres med slacker-rockeren Gun, Farrars nydelige Still Be Around og Watch Me Fall. Den fulgte opp debuten, men var enda et hakk skarpere i kantene. På March 16-20, 1992 (1992) - kanskje Tupelos beste og min personlige favoritt, forlot de "rocken". Inspirert av eldre folkeviser endte de opp med et tidløst og tradisjonelt album, som i all hovedsak var akustisk. Her får vi glimrende Black Eye, Moonshiner (en trad. folkelåt), Fatal Wound og Grindstone. Innspillingen fant sted i Athens, Georgia sammen med Peter Buck (REM), og var den utgivelsen som for alvor fikk mange til å oppdage bandets kvaliteter.

I 1993 signet Uncle Tupelo dermed på et stort selskap (Sire, Warner), og resultatet ble Anodyne. Det ble slett ingen sell-out, men viste heller et band som fortsatte å utviklet seg, her ved The Long Cut, Chickamauga og New Madrid. De spilte tettere og mer kompakt enn noensinne, og noe av grunnen lå nok i at Max Johnston (banjo, steel gitar), John Stirratt (bass) og Ken Coomer (trommer) ble sterkere integrert i selve bandet. Låtene ble spilt rett inn i studio, og den mye omtalte spenningen mellom Tweedy og Farrar merkes egentlig best ved gnistrende godt spill. Tweedy markerte seg stadig sterkere som låtskriver og vokalist, og etter utgivelsen forlot altså Farrar bandet.

Ved siden av plateutdragene er det ogå hentet frem en del mer eller mindre obskure spor. Singlene Sauget Wind/Looking For a Way Out og I Got Drunk, John Forgertys Effigy (fra samleren No Alternative) og We've Been Had, et livespor fra promoplaten The Long Cut + Five Live (1994). Dessuten får vi to tidligere uutgitte spor: Outdone (en demo fra 1989), samt en planke av Stooges' I Wanna Be Your Dog (hentet fra innspillingen av Still Feel Gone).

89/93: An Anthology anbefales selvfølgelig, og hvis den fanger interessen er veien heller ikke lang til de ordinære utgivelsene, som helst er å foretrekke (start gjerne med March 16-20, 1992), men det er vel et kvalitetsstempel i seg selv. Uncle Tupelo var et band som hele tiden balanserte mot det ordinære, men de bidro til å gjøre country-relatert musikk spiselig, både for et nytt publikum og for urbane musikksnobber. I skjæringspunket mellom streit rock og country fant de en nisje, og ble et band som for alltid vil stå i historiebøkene med store bokstaver.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Green Day - American Idiot

(Reprise)

Alt i alt et vellykka punkeksperiment fra et evigungt, men samtidig modent band.

Flere:

Bonnie Prince Billy - The Letting Go
Jack White - Blunderbuss