Yoshimi Battles the Pink Robots

The Flaming Lips

CD (2002) - Warner Bros. / Warner Music

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

2002: A Space Odyssey

The Flaming Lips bekjemper elektronikken, rosa roboter og andre demoner.

Av Bjørn Hammershaug

27.07.2002

The Flaming Lips er et band som har utviklet seg kraftig siden de landet med romskipet sitt i Oklahoma City på midten av 80-tallet. Mine ører fanget først opp deres kosmiske signaler på Telepathic Surgery (1989), og siden den gang har jeg med stigende beundring tatt del i Wayne Coyne og hans annerledesverden. På 90-tallet stabiliserte Coyne bandet som en trio sammen med Michael Ivins og det musikalske vidunderbarnet Steven Drozd, samt produsent Dave Fridman, og det er denne konstellasjonen som har sørget for å utvikle bandet fra et skjevt skramleorkester til et mer sofistikert popband. De ga ikke ut en eneste dårlig plate på 90-tallet, men heller ikke noe mesterverk, inntil de fikk sitt velfortjente gjennombrudd med The Soft Bulletin (1999) - allment anerkjent som en av tiårets definitive rockeplater, og deres største kommersielle suksess så langt (med unntak av den artige singelen She Don't Use Jelly fra Transmissions From the Satellite Heart, 1993).

Ingen grunn til å ha lave forventninger til deres tiende album, med andre ord, og de tre årene som har gått siden sist har vel også bidratt å øke spenningen. Bak den kreative tittelen skjuler det seg en ganske trist historie som dannet bakgrunnen for platens fødsel. I 2000 fikk Coyne beskjed om at en venninne fra Osaka plutselig var død, og han satte seg ned for å skrive It's Summertime til dennes familie. Det utløste en prosess som så ble til dette albumet (navnet Yoshimi er forøvrig lånt fra en annen japansk pike, Yoshimi P-we, trommis i The Boredoms, som også medvirker her). Yoshimi Battles the Pink Robots er en plate der livets sårbarhet hele tiden ligger på lur, men også med Coynes sedvanlige optimisme og ellers snåle verdensanskuelse tilstede.

Yoshimi Battles the Pink Robots følger på mange måter i sporene etter forgjengeren, og tar i tillegg dennes kvaliteter et stykke videre. Resultatet blir enda mer vekt på den elektroniske biten, dog uten umiddelbare låter som Race For the Prize og Waitin' For a Superman (kanskje med unntak av den potensielle hiten Do You Realize??), og dette er derfor en litt mindre tilgjengelig krabat, i hvert fall ved de første gjennomspillingene. Platen er dessuten noe mer nedtonet i formen, og de som for eksempel husker dem som et gitarband må lete lenge før de finner spor av slik rufs og rask her. Skulle man klare å skrelle vekk alle lydlagene, så ville man ganske enkelt finne et knippe behagelige akustiske viser, som uten videre fiks-fakseri kunne minnet om Neil Young på en god dag. Men som på Bulletin har hver låt blitt grundig bearbeidet ved hjelp av alskens teknologiske verktøy, der bandet nærmest forsvinner i sitt eget computer-psykedeliske sci-fi univers.

The Flaming Lips skriver ikke så lange låter, og det er nesten litt merkelig med tanke på den noe pompøse og arrangerte stilen de har utviklet. De komprimerer heller den storslåtte popen ned mot mer radiovennlige lengder, noe som gir et tight inntrykk, men som også fører til platen forsvinner i raskeste laget.

Coyne har rukket å passere de 40, og åpningen Fight Test viser noe av den modne og mer ettertenksomme stilen det har ført med seg. Den handler om hva som er verd å kjempe for her i livet, "to fight is to defend, if it's not now then tell me when...", og som vanlig klarer han å ta slike nære ting inn en kosmisk eller abstrakt sammenheng ("I don't know where the sunbeams end and the starlight begins..."), noe som også gjør bandet interessante å følge på tekstsiden. Fight Test er uansett en litt tam åpning, men den etterfølges av One More Robot/Sympathy 3000-21, som med sin delikate bassgang og svevende 60-talls lignende koring er en nydelig poplåt. Her introduseres dessuten robot-symbolet, og når Coyne synger "...when its circuits duplicates emotions..." er det mulig å overføre linken til selve bandet, som også strever etter å humanisere maskinene. Robot-lignelsen bringes ytterligere videre i det todelte tittelkuttet. Part 2 er en nesten-instrumental med Yoshimi P-we som desperat hyler i bakgrunnen i det som er et litt unødvendig og slitsomt intermezzo. Part 1 på sin side er bedre, og er historien om heltinnen Yoshimi som har svart belte i karate, spiser vitaminer og er svært disiplinert, noe som sannelig trengs når man skal "defeat those evil machines".

Aller best er The Flaming Lips når de flyter over i balladene, som In the Morning of the Magicians og Ego Tripping at the Gates of Hell (men lange låttitler skal det være), som er Lips på sitt mest innsmigrende. Det betyr Coyne i sitt skjøreste hjørne, i selskap med svulstige strykere, harmonisk koring og et ikke altfor overdrevent elektronisk hardkjør. I avdelingen for utenomjordisk vakker tristesse finner vi også Do You Realize?? Faretruende nær en pompøs Grand Prix-schlager, men med en vinnende kraft få er forunt å skape. Temaet er også til å bli rørt av, spesielt når man tenker på Steven Drozd og hans fars kraftige rusproblemer, som vel ligger i bunn her: "Do you realize that everyone you know someday will die..." synger Coyne, som også klarer slike sentimentale øyeblikk på en troverdig måte.

Ikke alle låtene løftes like høyt opp som disse. Are You a Hypnotist?? og It's Summertime sklir lett inn platen som helhet, men forsvinner raskt uten å feste seg helt. Den instrumentale avslutningen er også en påminnelse på at Wayne Coynes vokal og tekster fortsatt er bandets viktigste ingrediens, selv om de er noe troll med maskinene sine. Disse anonyme låtene må få skylden for at toppkarakterene uteblir, og det er egentlig litt synd, for de beste låtene her er sterke nok, og Yoshimi Battles the Pink Robots er det mest helhetlige albumet i bandets karriere.

The Flaming Lips har forlengst bevist at de er et av vår tids mest interessante rockeband, og deres utgivelser kan ikke overses av den som ønsker å holde seg orientert innen moderne rock. Yoshimi Battles the Pink Robots er et håndfast og hørbart bevis på akkurat det. Med denne platen har de tatt skrittet inn i et nytt årtusen, slik The Soft Bulletin var en verdig avskjed med det gamle. For egen del må jeg legge til at den ikke skapte like stor entusiasme som The Soft Bulletin de første rundene i spilleren, men etterhvert har den vist evner til å overraske og glede. Om den vil bli en klassiker på linje med forgjengeren, det er fortsatt litt for tidlig å si.

Groovissimo

Ben Weaver - Hollerin' At a Woodpecker

Fast som fjellet. Mystisk som skogen. Einsam som prærien. Vill som elva.

Flere: