cover

Infernal Machine

Jazzmob

CD (2006) - Jazzaway / Musikkoperatørene

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Jazz

Stiler:
Post-bop / Elektrisk jazz / Frijazz / Fusion

Spor:
Pathfinder
Infernal Machine
Area 54
One for Simmons
5th Horizon
Crossbreed
Segment of Bird
Just Like That!
A Melody 4 You
Social Distortion

Referanser:
Atomic
Charles Mingus
Ornette Coleman

Vis flere data

Se også:
Pathfinder - Jazzmob (2003)

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Infernalsk energi

Jazzmobs andre studioinnspilte utgivelse fortsetter der den første slapp. Hold deg fast.

Bandleder, saksofonist og grunnlegger av Jazzaway Records, Jon Klette, har nå sluppet Jazzmobs studioplate nummer to (nr. 3 totalt, red. anm.), drøye to og et halvt år etter den første, som i og for seg var selve årsaken til at selskapet ble skapt. Den godt mottatte platen Pathfinder var en energiutblåsning som skilte seg litt ut fra lignende norske jazzband, mens denne, Infernal Machine, på sin side ikke er så ulik Pathfinder. Etter noen vurderinger kommer man frem til at det ikke gjør noe.

Det er lett å bli fascinert av Jazzmob. Det er så energisk, vilt, og alt sammen er dønn ærlig. De seks musikerne utøver en kompleks form for jazz hvor lydkildene stort sett er akustiske, unntaket her er tangentist Anders Aarum som også spiller Rhodes. Det komplekse med dette er måten sekstetten får det hele til å høres ut som et storband. Jeg skal være ærlig og si at jeg faktisk trodde det var en lang rekke blåsere og komp foran en dirigent første gang jeg hørte dem. Men det er det altså ikke, og det virker som at Jazzmob trives der - som lyden av noe større.

Bak trommene sitter denne gang Andreas Bye og gjør en formidabel jobb. Symbaler og hihat høres overalt omtrent hele tiden, men uten at det blir for mye. Bassist Per Zanussi passer godt inn i slike omgivelser, og hjelper til med fremdriften, samtidig som Aarums kantete og vrengte rhodeslyd setter smak på det hele. Kompet utmerker seg som en solid blokk som blåserne kan hoppe og danse så mye de vil på. Kåre Nymark har gjestet Jazzmob tidligere, nå er trompetisten kjent fra Ytre Suløen og Nymark Collective med for fullt. Sammen med tenorsaksofonist Gisle Johansen og Klette selv på altsax er blåserekken en finurlig og flott sammensetning.

Infernal Machine nærer mange likhetstrekk med forgjengeren Pathfinder. For det første har Klette komponert mesteparten, samtidig har Johansen også her bidratt med en låt. I tillegg heter første låt på platen faktisk Pathfinder, og når andre låt da heter Infernal Machine, kan dette nesten tolkes dithen at førsteplaten henger litt igjen i blodet til bandet. Dessuten benyttes samme tema i løpet av siste låt, Social Distortion, som man finner i løpet av Pathfinders Messing With Miss T. Dette temaet er av en slik karakter at det er helt i orden å ta det med på neste utgivelse også, men disse to platene henger altså på et vis sammen.

Infernal Machine taper imidlertid ikke ansikt av den grunn, her er nok å glede seg over. Fra den energiske starten til den enda mer energiske slutten loses man stadig fremover i infernoet, hvor små luftepauser er lagt inn ved hjelp av One For Simmons og Segments of Bird, hvis titler for øvrig henviser til to andre kjente altsaksofonister. Men det er altså den kollektive massiviteten som utmerker seg helhetsmessig. Hør for eksempel på Area 54 og få ristet løs den sommertunge kroppen, her er det nemlig vanskelig å holde volumkontroll og fot rolig. Ordet hardtsvingene er et mye brukt superlativ i beskrivelsen av dette bandet, og det stemmer noe så til de grader.

Det synes for meg at Jazzmob har sansen for objektive detaljer, noe som vises tydelig i 5th Horizon. Låta med denne tittelen har blitt plassert som spor fem, den går i femtakt, og det polyrytmiske temaet som vampes i kompet går selvfølgelig i G penta. For meg er dette humor, selv om det jo ikke er uvanlig å sette navn på låter som peker mot takt- og toneart - jf. Dave Brubecks Take Five som et kjent eksempel. Men det er likevel alltid gøy å støte på slike skjulte morsomheter.

Til slutt må jeg nevne at det særegne med både Infernal Macine og Pathfinder sammenlignet med svært mange jazzplater, er den særdeles vellykkede livelyden. Jeg kan ikke svare på hvordan man har fått til dette, opptaksteknikk er ikke mitt felt, men gjennom hele platen får man liksom følelsen av å høre dette ville bandet live. Å høre dem på konsert har jeg fremdeles til gode, men det er et stort pluss for opplevelsens skyld at lydkvaliteten på platen er som den er.

Her snakker vi om svært flinke musikere i et svært så spennende band. Sørg for å få hørt dem hvis sjansen byr seg, det er alt jeg kan si.

comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo