Trippy Happy

When

CD (2007) - Jester / Voices Music & Entertainment (VME)

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Life is shit, sometimes it's beautiful!

Psykedelisk pop kan aldri bli mer trippy happy enn Trippy Happy – Lars Pedersen er ute med et mesterverk.

Av Dag Erik Asbjørnsen

12.04.2007

For mange år siden var multi-instrumentalisten Lars Pedersen sammen med blant andre Andrej Nebb og Bjørn Sorknes med i den eksperimentelle industrirockegruppa Holy Toy. Dette samarbeidet var nok viktig i måten det utviklet en høy felles bevissthet om lyd og musikk som kunst. På omtrent samme tid begynte Pedersen å jobbe med surrealistiske lydkollasjer og skrullete samplinger i prosjektet Hospital Blimp, som senere utviklet seg videre til When.

Tidlige arbeider som Drowning But Learning (1987), Death In The Blue Lake (1988), Black, White & Grey (1991) og Svartedauen (1992) var lydkollasjer for konkrete ideer, for eksempel en grøsserroman av André Bjerke eller etterlatenskaper etter Aleister Crowley. Slike angstbetonede verk fikk ikke overraskende kultstatus i visse black metal-miljøer.

When frembrakte tidlig entusiasme i miljøet rundt ReR Megacorp, og Chris Cutler selv har ved flere anledninger bidratt med tekster til When-plater. Senere plater som Psykedelik Wunderbaum (1999) og Pearl-Harvest (2003) har bevart sansen for det rare, men også i større grad speilet Pedersens langvarige kjærlighet til psykedelisk pop og rock, alt fra allmenne Beatles og Beach Boys til mer obskure herligheter som July, Rainbow Ffolly og Lazy Smoke.

Pedersen samler på slike plater og har ledet programmet Flashback på Radio Nova (nå kan du gjette hva slags musikk han spilte der!). En grunn til at When har utviklet seg i denne retningen er at hans eget prosjekt for pop-psykedelia, The Last James, ble innstilt mot slutten av 90-tallet.

Trippy Happy fullfører i så måte en runde på spiralen ved å videreutvikle stilmessige trekk fra The Last James' tredje og siste plate Kindergarten, et kontrastfylt, surrealistisk drømmeunivers der både skrekk og latter fra barndommen møter senere tiårs erfaringer med pop, punk, industrirock, ren støy og avant-garde, alt kunstnerisk satt sammen med svart, hvit eller grå humor og med spolebånd, samplere og flere titalls instrumenter som arbeidsredskap.

Men den nye plata er selvfølgelig enda mer trippy og enda mer happy.

Det hele starter med Bye Puppy Bye. Her brukes toskete klarinetter som kunne vært hentet fra en gjenganger på ønskekonserten, plingende bjeller, xylofoner og et bakteppe av synther. Pedersen synger en regle og Puff den magiske dragen flyr ut av hulen. Har tiden kommet for ta farvel med lekene for godt? Lydbildet har like mange lag som en løk, klarer du å skrelle deg inn til kjernen?

Plutselig velter det inn pompøse fanfarer som igjen avløses av en snurt av en Beach Boys-satire med ivrig bruk av samplede Mellotroner. Alt sammen på et par minutter - henger du med i svingene? Life Is Shit, Sometimes It's Beautiful er vel den beste oppsummeringen som kan tenkes av hvordan det er å være utøvende kunstner på tvers av establishmentet. I tillegg er det en aldeles glimrende popmelodi som hadde blitt en radiohit i en intelligent verden. When. Sin the Sailor er en Kula Shaker-aktig heisatur på bølgende - bare digg den cheesy hi-hat-figuren!

Filthy John er perfekt pop på Andy Partridge-måten med ringende gitarer og pene refrenger, den kunne gjerne sneket seg med på 25 O'Clock eller Psonic Psunspot. Nok av det, nå er det tid for psykedelisk barne-tv så absurd at det må høres for å tros (på The King). This Town Eats People starter mollstemt med akustisk gitar og sang, for siden å velte ut i et psykedelisk refreng – let's go, let's go, anyway... anywhere… Nytt stemningsskifte over til Sjostakovitsj-aktige, sørgmodige samplede strykere før Serpent Rain banker oppskrytte Oasis sønder og sammen.

Butterflies er resultatet av et nytt samarbeid med Haakon Ellingsen (The Last James, Gramophones og med flere undervurderte album under eget navn utgitt på Perfect Pop) og er en sedvanlig oppvisning i barokk popkunst etter Left Banke- eller Zombies-skolen. Som mange andre spor her er dette todelt, der den siste delen trår nær den engleaktige koringen på Because (fra Abbey Road). Det er tid nok igjen til et lite Toy Party rikt på lydkollasjer og lydeffekter (herregud så mange forskjellige!) fra tegnefilmer.

Sist men ikke minst følger mesterverket Trippy Happy / Black Clouds i ABA-form. Måten disse to temaene kontrasterer og utfyller hverandre på er høyst delikat. Banjo, trekkspill, rytmiske prompelyder, westerntemaer, manipulert hastighet på sangsporet (i samme leia som på store deler av The Mothers of Inventions We're Only in It for the Money) og en tekst om at det er absurd å være happy når det er de svarte skyene som dominerer - eller noe sånn!

Det verste er at melodiene er så forbaska fengende at de er umulige å få ut av hodet igjen - pokker, nå er det umulig å få sove! Man bare simpelthen MÅ svinge på foten, det blir som i den scenen i slutten av Life of Brian der selvmordspatruljen har levd opp til navnet sitt (det vil si begått kollektivt selvmord), men likevel må trampe takten til Always Look on the Bright Side of Life. Ja, forresten så er det lignende og like fjollete plystring her også!

Lars Pedersen, du er geni-gal og musikkverdenens svar på Terry Gilliam! Du må bli hovedpersonen i neste Christopher Nilsen-tegneserie, der du på Kafka-vis blir utsatt for en straffeprosess der du må svare for dine myriader av samplinger, manglende respekt for norske kultur-ikoner og forbanna godt utviklede sans for klebende pop-melodier. Du dømmes til evig kultstatus og aldri få den oppmerksomheten du virkelig fortjener. Dessverre. Life is hard and then you die!

Trippy Happy er et overfødighetshorn av veldig iørefallende popkunst, fragmenter av Alice In Wonderland og sære lydkollasjer. Dette er en usedvanlig gripende plate fordi den er så trist og morsom på samme tid. Her er det et mylder av skeive samplinger og baklengslyder, harmonisk himmel og hav, evig sommer, evig vinter, tegnefilm, barne-tv, Dr. Faust, berg og dalbane og dyp, svart frykt. Det er både "far out" og fengende - samtidig som mannen med ljåen banker på døren! Likevel er den beste måten å dø på å fnise seg ihjel!

Plata er simpelthen et forskrudd mesterverk, et genialt soundtrack til en midtlivskrise der tankene flakker bakover i hukommelsen og gjemmer seg i den mørke kroken på barnerommet. På bildet inne i heftet er vel Lars Pedersen rundt 10 år. Det kan han fortsatt være hver gang han vil - trippy og happy!

Prøv å være det samme selv - minst en gang!

Groovissimo

Weeping Willows - Into the Light

Weeping Willows leverer et fjellstøtt popalbum, uten en eneste svak låt.

Flere: