cover

Blood Mountain

Mastodon

CD (2006) - Reprise / Warner Music

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Metal / Stoner / Prog

Spor:
The Wolf Is Loose
Crystal Skull
Sleeping Giant
Capillarian Crest
Circle of Cysquatch
Bladecatcher
Colony of Birchmen
Hunters of the Sky
Hand of Stone
This Mortail Soil
Siberian Divide
Pendulous Skin

Referanser:
Slayer
Black Sabbath
King Crimson
Opeth

Vis flere data

Se også:
Remission - Mastodon (2003)

(6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7)


En solid og brutal, om ikke vulgær, maktdemonstrasjon

På sitt tredje album befester Mastodon sin posisjon som et av verdens aller beste metalband. Kompromisser finnes ikke.

Atlanta-bandet Mastodon er utvilsomt et av de mest vellykkede og populære metal-bandene i verden de siste 10 årene, selv om de ikke har hatt den samme kommersielle suksessen som for eksempel Slipknot eller System of a Down. Suksessen skyldes i stor grad konseptalbumet Leviathan (basert løselig på boka Moby Dick), som i 2004 ble kåret til årets album i flere blader, og som fint kan regnes som det 21. århundrets viktigste utgivelse i hard rock/metal-sjangeren.

Leviathan var musikalsk en naturlig om enn mer velprodusert oppfølger til det temmelig gode debutalbumet Remission. Nå er altså tredjealbumet på plass i butikkhyllene.

Mastodon (= forhistorisk dyr i mammutfamilien) er egentlig et ganske passende navn på dette bandet, musikken tatt i betraktning. Låtene kan framstå som digre beist som dundrer mot deg. Imidlertid er det på ingen måte bare rå kraft og tyngde som preger Mastodons musikk. De er alle veldig dyktige musikere, og da mener jeg utover at de kan spille veldig raskt (noe som nesten er en forutsetning i metal-sjangeren). Både Remission og Leviathan preges av interessante arrangementer, taktskifter, stor dynamikk og avanserte riff, og dette gjelder i høyeste grad også for Blood Mountain.

Det er vanskelig å snakke om Mastodon uten at ordet "prog" dukker opp, men her er det ikke snakk om progressiv metal med skinnbukser, falsett og synth, som band som Queensrÿche og Dream Theater har gitt oss tidligere. Det dreier seg om brutal, men avansert, metal, og Mastodon kan virke som en blanding av Black Sabbath, Slayer og King Crimson. Enkelte vil sikkert også nevne Opeth som referanse. Det er ikke helt feil, men Mastodon har ikke fullt så stor avstand mellom de musikalske ytterpunktene som svenskene har, og de fremstår dermed som mer retningsbevisste.

Og apropos retning - dette er noe jeg vil berømme Mastodon for på låtskriverfronten. Deres musikk driver og driver, men virker alltid som den har en hensikt og et mål. Så å si hvert eneste parti gjør noe for låtene, og det virker aldri som noe er tatt med bare for at låta skal bli litt lengre eller fordi de hadde tekst til et vers til.

Jeg nevnte mammutdyret tidligere, men gjennom plata som helhet framstår musikken mer som et smidig villdyr på jakt - enten det lusker listig av gårde (de roligere, avanserte partiene) eller er i fullt firsprang (trash-partiene), har det alltid et offer i blikket. Sånt er det bare å ta av seg hatten for.

Ettersom jeg selv er trommis, vil jeg vie et avsnitt til Brann Dailor, Mastodons skinnslager. De øvrige musikerne i bandet er fremragende musikere, men Dailor er et unikum. Med all respekt for Dave Lombardo, Mike Portnoy, Vinnie Paul og de andre - dette er i mine ører verdens beste metal-trommis. Han har en fascinerende måte å nærmest bruke hele trommesettet - hele tiden - på, uten at det blir forstyrrende eller "blærete". Det understreker hver minste detalj i musikken for øvrig og skaper et enormt driv. Han er uhyre rask, og legger inn markeringer på skarptromma, ride-bjella eller hvor det måtte være når det måtte være. Brann Dailor er en stor musiker, og overkjører fullstendig enhver som påstår at metal-trommer kun handler om doble basstrommer og 4/4-takt. Jeg beklager denne utblåsningen, men det måtte sies.

Som nevnt over var Leviathan en naturlig oppfølger til Remission, og på samme måte er Blood Mountain en naturlig oppfølger til Leviathan, selv om mange sikkert er skeptiske til deres overgang til Reprise/Warner. Mastodon blir stadig litt mer prog, men med måte - lengden på låtene er jevnere på denne plata enn på de to tidligere, og Blood Mountain har ingen gigant som Leviathans Hearts Alive (13.39).

Produksjonen er blitt mer avansert, men man skal være purist for å si at Mastodon har blitt mindre metal siden forrige plate. Nærmest som for å understreke dette smeller plata i gang med den veltitulerte trash-låta The Wolf Is Loose, som begynner med en trommeintro i kjent Dailor-stil. Deretter overtar triol-drevne Crystal Skull i et litt lavere tempo, før seige Sleeping Giant tar plata videre med en ganske rolig, delvis akustisk intro som også inneholder en fin delay-gitar. Og slik fortsetter det gjennom hele plata – tempo, taktart (stort sett 4/4 eller 6/8) og intensitet varierer både mellom og innad i låtene, og skaper dermed en lytteopplevelse som aldri blir kjedelig.

Mastodon overrasker ganske kraftig et par ganger også. Spesielt vil jeg trekke fram de progressive partiene i Capillarian Crest som veltet meg fullstendig ved første gjennomlytting og etterlot meg måpende letende etter "previous"-knappen på fjernkontrollen. Tenk King Crimson, bare i høyere tempo... Galskap! Det samme kan man vel kalle deler av det første av platas to instrumentalspor, Bladecatcher. Etter en ganske rolig og fin gitarintro, eksploderer bandet i et parti jeg tror man må til Fantômas for å finne maken til, før de går over i leken og spretten prog.

Blood Mountain er faktisk en litt mindre tilgjengelig plate enn Leviathan, der proggen nok kan bli litt mye for mange av metal-tilhengerne som har likt det rå trøkket i dette bandet. Heldigvis er det nok av trøkk på plata også.

Det eksperimenteres litt mer med produksjonen og lydbildet på denne plata enn Mastodon har gjort tidligere. Dette merkes spesielt på vokalpartiene der gjestene dukker opp, og bare det faktum at de har gjestevokalister er jo litt skummelt. Josh Hommes opptreden funker godt i Colony of Birchmen, mens Cedric Bixler-Zavalas theremin-lignende vokalpartier i Siberian Divide faktisk trekker låta litt ned. Første gang jeg hørte gjennom Blood Mountain hadde jeg nettopp hørt gjennom The Mars Voltas siste, og ble et par ganger overraska over likheter i lydbilde. Jeg sjekka coveret, og oppdaget følgende: Blood Mountain ble mikset av Rich Costey, samme mann som mikser The Mars Volta, som ga ut sitt tredje album samme dag som Mastodon (og står ved siden av dem i hylla mi – skummelt!). Men ikke bli skremt – Mastodon låter fremdeles mer som Mastodon enn noe annet.

Blood Mountain er ei plate det er knyttet store forventninger til, og få vil bli skuffet. Det som holder tilbake toppkarakteren er at Leviathan som helhet er en bedre plate, det fullstendig unødvendige "ekstrasporet" (18 minutter stillhet etterfulgt av et "fanbrev" lest av Josh Homme som refererer til en journalist som lakk ut albumet på Internett før releasen) og et par partier på plata som ikke helt funker for meg.

Ellers er Blood Mountain like knallsolid som den er kompromissløs, og det skal kommen en skikkelig overraskelse for at dette ikke blir årets metal-plate!

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Hunx and His Punx - Gay Singles

(True Panther)

Klart det er flåsete og klart det er vulgært, men det har blitt en samling låter som utelukkende består av gullkorn.

Flere:

Kollwitz - Like Iron I Rust
The Boy Least Likely To - The Law of the Playground