Terrorhawk

Bear vs Shark

CD (2005) - Equal Vision / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Haukeblikk

Bjørnen sover: Innspilt i en hytte et sted i villmarken, disse fem forsøker å bringe post-hardcoren ut av sitt lune hi.

Av Bjørn Hammershaug

Del på Facebook06.12.2005

Andreplaten til Bear vs Shark er en av de friskeste innen "indiecore"-genren i 2005. Ikke at undertegnede er den som følger stilen med de skarpeste argusøyne, men man børster da i det minste støvet av Dischord-skivene, Pixies, Wire, Cursive og At the Drive-In i ny og ne. Hæ! Hva disse bandene har til felles, spør du? Det har Bear vs Shark kanskje spurt seg om også, og de har kommet opp med et svar som nettopp sneier innom dette krysningspunktet - et sted mellom post-punk, emo/hardcore og indierock. Her er melodiene, følelsene, energien og dynamikken som må til, men også en genremessig variasjon, grom lyd og flere tilløp til fantasifulle ideer som bidrar til å løfte en utgivelse hakket over de mange unge, sinte amerikanere som driver i noenlunde samme kategori.

Bear vs Shark brøyter riktignok ikke revolusjonerende ny grunn med Terrorhawk. Dette er ingen milepæl, men den har noe over seg som sporer til gjentatt lytting og stadig nye oppdagelser. Det kan være en slik låt som Baraga Embankment, en piano/blåser-dominert låt (med sax fra ex-Morphine Dana Colley), som skaper nødvendig luftehull. Det kan være Marc Paffis vokal som raskt utarter fra melodisk sang til troverdige desperate skrik, den samme dynamikken som bandet utnytter på vellykket vis - nesten hele platen gjennom. For den både tighte og løsslupne stilen som bandet etablerer tidlig på platen sklir noe ut etter hvert, og også Bear vs Shark skuer ned i det enorme hullet av likelydende band, men de faller ikke ned. Selv om de 15 låtene går ganske kjapt unna, så bygges ikke platen opp mot et forløsende klimaks, men den toner ut med klasse. Sistelåten - Rich People Say Yeah Hey Hey burde vært et hit på alle dansegulv med alternativ snert i disse dager hvor nye rockeband med langt kortere holdbarhet dukker opp raskere enn noen gang.

Ikke minst viser Bear vs Shark at bak deres aggressive holdning finnes det rom for melodier. Frontmann Paffi har uttalt til plateselskapet: "We're all fans of older music and take influence from a lot of the stuff we grew up listening to. I think that helps us have a unique slant on things, especially during a time when so much music seems to be mass-produced." Kjærligheten til eldre musikk - og da eldre som i 80/90-talls amerikansk indie (Hüsker Dü, Fugazi, Dinosaur Jr., Pixies, Jesus Lizard) kan skimtes, og det er røtter gamle menn som undertegnede kan like svært godt. At de blir sammenlignet med Black Sabbath og The Commodores i samme organ, får vi heller avskrive på skribentens fantasi, men det er unektelig noe groovy og nærmest sensuelt over Bear vs Shark, som kontrasterer de harde partiene på svært så troverdig vis.

Slik sett er ikke det umiddelbare åpningssporet Catamaran helt representativ for resten av platen, for dette Michigan-bandet har mer å by på enn det rent kontante øset. Bear vs Shark har ikke bare riffene, melodiene og sinnet - de har pokker meg en levende sjel som de vrenger fra seg.

Ikke helt der oppe med Mclusky eller Constantines - men heller ikke så veldig langt unna. Bear vs Shark fortjener langt mer oppmerksomhet enn de har blitt tilgodesett med her hjemme så langt.

Groovissimo

Jack White - Blunderbuss

Under eige namn for første gong. På drift, men gjenkjennelig, og i toppslag.

Tidligere: