cover

Futuro

The Low Frequency in Stereo

CD (2009) - Rune Grammofon / Musikkoperatørene

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

(6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7)


If the stars had a sound, it would sound like this...

Med sitt fjerde album treffer The Low Frequency in Stereo blink, og slår til med en psykedelisk tur i kraut-land.

The Low Frequency in Stereo har vært et av de banda som jeg alltid har likt godt, men som jeg likevel har følt at ikke helt har vært helt i den aller øverste divisjonen. Deres mikstur av kraut- og garasjerock nådde sin foreløpige topp på den forrige skiva, The Last Temptation of... Heldigvis var ikke forrige album den siste fristelsen fra Haugesunderne. Denne gangen går de nemlig sine tidligere albumutgivelser en høy gang. Med Futuro ekspanderer de sine horisonter, og utvider lydbildet og lykkes til gangs, i alle fall i mine ører.

Det er lett å falle for fristelsen å redusere Low Frequency in Stereo til et referanseband. Som man kan se av kolonnen til høyre finnes det en lang rekke relevante referanser og inspirasjonskilder for Futuro. Stereolab-fascinasjonen er klarere enn tidligere (spesielt i vokalfraseringene), mens giganter som Sonic Youth og Can også dukker opp, illustrert gjennom langstrakt monotoni og eksperimenter i bruken av gitaren som lydkilde.

Men nok om referanser. Dette handler om Futuro, og den står fjellstøtt på egne bein.

Der den forrige albumutgivelsen i stor grad var preget av garasjerock-frenesi, og et sound deretter, beveger Futuro seg i andre retninger, og gjennom hele albumet veksles det mellom mer eller mindre skrudde pop-låter og lengre, mer monotone kraut-rock-strekk. Tempoet er imidlertid gjennomført høyt; noe som fører med seg en ganske så herlig dansbarhetsfaktor på store deler av skiva. Det er vanskelig å trekke fram høydepunkter, skiva er særdeles jevn og variert, men noen låter må likevel trekkes fram:

Den nærmest hinsides funky Geordie la Forge vokser ut av et voldsomt støy-klimaks fra den foregående låta og beveger seg i et luftig landskap et sted mellom kraut- og post-rock. Over et stramt, regulært og monotont tromme-beat ligger det ganske lavmælte, lagvise gitarer med sirkulære riff. En gradvis økende desperat mannlig vokal avløses med jevne mellomrom av et kvinnelig kor:

Over and over again we fail
and that is why we well succeed


Selvbiografisk, kanskje? Utover i låta øker både intensitet og volum, på beste post-rock-vis. Flere og flere støyete gitarer legges gradvis til, og understreker desperasjonen i vokalen. Vekslingen mellom kvinnelig og mannlig vokal må også nevnes her; en effekt som brukes på en fin måte flere steder på skiva, og skaper den nødvendige variasjonen og dynamikken. The Low Frequency in Stereo har på tidligere utgivelser til dels vært instrumentale, og heller ikke på denne plata er tekstene det sterkeste kortet. De har mer av en instrumentell betydning, for min del. De er godt integrerte i låtene, samtidig som de er lagt ganske diskret i miksen.

Starstruck er et annet høydepunkt, og tok meg fullstendig på senga ved første gjennomhøring, bare fordi den var så totalt uventa. Et psykedelisk skimmer hviler over hele Futuro men på Starstruck tas det helt ut, med en tripp til de østlige toner som The Beatles besøkte i midten og mot slutten av sin karriere. Drevet framover av sitarer og et enkelt trommegroove, er denne låta et nydelig og nødvendig hvileskjær fra de resterende låtene som er rimelig massivt instrumenterte. Strarstruck er kort og godt en liten pop-perle gjemt mellom støyen og dronene.

Avslutningslåta, Solar System, må også nevnes. I denne tar bandet droninga og krautinga helt ut, og lar det stå til. I ni minutter og tjue sekunder repeteres det samme tromme- og bassgroovet om og om og om igjen. Kjedelig, sier du? Overhodet ikke! På tidligere utgivelser har ikke de lengste space-utskeielsene fungert så godt, de har rett og slitt blitt litt vel stillestående. Denne gangen har bandet hanket inn friajzzeren Kjetil Møster som setter alle kluter til i låtas midtparti. Jeg har ikke særlig sansen for Møster i rene jazz-konstellasjoner, eksempelvis i The Core, men i denne sammenhengen fungerer innslaget hans utrolig godt. Harde, dype rytmiske saksonfonstøt understreker låtas karakter, før han slipper seg løs i atonale frijazz-eksesser midtveis. Med sirklende, støyende gitarer rundt seg bygges det opp et mektig lydbilde. Tøft!

Å lytte til Futuro er som å gå på en spennende oppdagelsesreise, der man aldri vet hva som gjemmer seg bak neste sving; og derfor skal jeg ikke røpe mer om hva som gjemmer seg bak Kim Hiorthøys lekre omslag. Takket være Jørgen Træens ypperlige produksjon kommer Low Frequency in stereos materiale virkelig til sin rett. Det er en nytelse å dempe lyset, dra opp volumet, og krype inn i detaljene som lydbildet byr på. Jeg har hatt skiva i ei og ei halv uke, og på tross av gjentatte lyttinger, oppdager jeg fortsatt nye små fiffige detaljer, noe som for min del er et veldig godt tegn.

Det norske plateåret begynner svært godt dette året med denne skiva, og The Low Frequency in Stereo gjør seg med Futuro kvalifisert til undertegnedes aller første groovisimo. Vel blåst!

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Geoff Berner - Whiskey Rabbi

(Black Hen)

Fordjup deg i Ordet, la delirisk Palinca-rus rase gjennom systemet og kast deg inn i eit sirkus av heftig sigøynardans og sørgmodige klezmer-tonar.

Flere:

Sufjan Stevens - Seven Swans
Håkan Hellström - Ett Kolikbarns Bekännelser