cover

The Format

A.Z.

CD (2006) - Quiet Money

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Hip-Hop

Stiler:
Rap / Gangsterrap / East Coast Rap

Spor:
I Am the Truth
Sit 'Em Back Slow
Get High
Make Me
Games
Rise & Fall
Animal
Doing That!
This Is What I Do
The Format
Vendetta
Game of Life
Royal Salute

Referanser:
Run DMC
Nas
Mobb Deep
Notorious B.I.G.

Vis flere data


Helstøpt

Brooklyn-veteranen har slettes ikke mistet teften.

Visualizin' the realism of life and actuality
Fuck who's the baddest, a person's status depends on salary
And my mentality is, money orientated
I'm destined to live the dream for all my peeps who never made it


Osv, osv... Jeg skal ikke si at enhver hip-hop-fanatiker med respekt for seg selv bør kunne dette verset utenat, men man bør i alle fall dra kjensel på Brooklyn-lyrikeren AZs åpningsvers på Life's a Bitch – et av mange gode spor på Nas' klassiske debutalbum Illmatic. Det er nok dette tidlige gjesteverset AZ fortsatt huskes best for, til tross for flere fin-fine album på egenhånd i ettertid. Han har aldri ligget i toppen når det gjelder salg av skiver, men har i motsetning til mange andre rap-veteraner holdt stilen i over ti år – han har aldri solgt seg, men heller aldri falt av. Det står det respekt av, i en musikksjanger som mer og mer preges av hva som er trendy.

Hans forrige sett, A.W.O.L., inneholdt et par flotte låter, men var ikke helt det store. Personlig liker jeg AZ best over samplebaserte beats, gjerne med litt soul-preg. Han har en ganske karismatisk stemme og måte å rappe på, og mangler ikke karakter i det hele tatt – og kler mye bedre produksjoner med strykere og blåsere enn minimalistiske, pregløse hit-forsøk. På platen AZiatic synes jeg dette kom spesielt godt fram, og også på det nye albumet, The Format, går det mye i veltilpassede beats og soul-samples.

Noe av det jeg setter mest pris på ved AZ, er at i motsetning til mange andre MCs som har holdt på en stund, så bruker han ikke tiden sin på bitter sutring over hip-hop, at alt var bedre før og at ingen av dagens rappere vet hva de driver med. I stedet fortsetter han å gjøre det man bør gjøre – lage god musikk. Hvis man vil holde liv i hip-hop slik den en gang var og bevise at man fortsatt har noe å fare med, er dette et mye bedre alternativ enn å oppføre seg som en 80 år gammel, bitter drittunge. Nuvel.

AZ holder i alle fall stand, og en rapper som bare fortsetter å gjøre sin greie og gjør det bra, oppnår mye mer kredibilitet enn en avdanka, sur MC. Han er like tight på mikrofonen som han alltid har vært – den tidløse, gode flowen fungerer like fint i 2006 som for ti år siden – selv om han nok har utviklet den en smule. The Format åpner med den litt pompøse The Truth, hvor AZ gjør opp status for seg selv og sin rolle i rap-gamet. Hyggestunden fortsetter med den mye hardere Sit 'Em Back Slow, hvor de energiske gutta i M.O.P. dukker opp – men det er likevel hovedpersonen selv som imponerer mest med sitt glimrende vers. Ellers er det fint lite gjesteopptredener her, de eneste som har bidratt utenom Brownsville-duoen er en fyr ved navn Fresh og karene i Little Brother. Sistnevnte gruppe leverer på Rise & Fall, som er et annet snasent høydepunkt.

Det er egentlig ikke så mye å utsette på dette albumet. For min egen del har AZ alltid vært blant de aller største favorittene, og han er egentlig bare avhengig av skikkelig produksjon. Jeg har vært litt skeptisk med tanke på at han nå utgir musikken sin på eget selskap – men i motsetning til den litt ujevne, forrige platen så har The Format blitt en ganske så helstøpt sak. Promoteringen rundt albumet har nok kretset mye rundt de trofaste tilhengerne av artisten, og rettet seg en del mot undergrunnen – å la legendariske DJ Premier (som nå omsider begynner å hevde seg litt igjen gjennom nettopp undergrunnsrappere – ja, og Christina Aguilera, da) produsere singelen/tittelsporet var nok en liten genistrek.

AZ klarer ikke helt å holde seg unna klubbfrieri han heller, men det gjelder bare låten Doing That, som slettes ikke er verst med sine festlige åttitallstrommer uansett. Ellers er dette akkurat så bra som man kunne håpe på, og fans av Brooklyn-rapperen trenger ikke nøle.

Denne anmeldelsen ble opprinnelig publisert på hissig.no
!hissig logo

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Dungen - Skit I Allt

(Sublime Sounds)

Skit I Allt er ypperlig kur mot eventuelle høstdepresjoner, deilig melankolsk oppløftende i all sin tidløshet.

Flere:

The Sea and Cake - One Bedroom
A Silver Mt. Zion - Horses in the Sky