Genre:
Rock
Stiler:
Industriell metall
Spor:
Rammlied
Waidmanns Heil
Haifisch
B********
Frühling in Paris
Wiener Blut
P#ssy
Liebe ist für alle da
Mehr
Roter Sand
Referanser:
Marilyn Manson
Unheilig
Zeromancer
Rammsteinhardt
Ingenting tyder på at Rammstein ønsker å inngå kompromisser eller fire på sine mer eller mindre tvetydige behov for uttrykk.
Del på Facebook11.12.2009
Det er ingen sak for Till Lindemann & co å sparke bena under lytteren musikalsk, det har de allerede gjort med udødelig teenager-aggro-ironi-metal som Rammstein, Du Hast, Mein Herz Brennt og Feuer Frei.
Idet de åpner dansegulvet med Rammlied (som jeg på min skoletysk oversetter til Rammsang), smeller de deg i hodet med hva som spontant trekker tråder til sangen Rammstein, deres magnum opus. Det er noe deilig selvforherligende og grandiost over Rammlied som får meg til å undre meg over hvorfor de ikke har laget en sang om seg selv før. For jeg tror dette er deres noe postmature selvhyllest, på linje med band som på tredje eller fjerde album legger inn en sang med bandnavnet som tittel.
Ikke overbevist? Neste låt kjører de likesågodt i gang med en fanfare! Her får en kjapt inntrykket av at dette blir det etterlengtede harde albumet, som fansen har etterlyst siden Mutter. Men etter hvert tar fjolleriet over, og de roter seg inn i besynderlige og lekne sanger som i hvert fall for min del hører mer hjemme på julebord enn på et album der enkelte sanger faktisk er teknisk dyktige og musikalsk drivende. Obligatoriske hentydninger til Josef Fritzl i Wiener Blut og musikkvideo med renspikket pornografi til P#ssy lagt ut på utvalgte XXX-sider. Du skjønner greia.
Rammstein vil alltid være best live, det er vanskelig å oppnå hva de konseptualiserer via høyttalere i et standard hjem. Deres vedvarende behov for å gå til ekstreme lengder, deres evne til å balansere på en knivsegg mellom usmakelig kitsch og salgspotent image, og deres rammsteinske sound vil tydeligvis kjennetegne dem for en god stund fremover.
Men hvem ville de vært uten sitt image? Med kun sin musikk? Det er mulig jeg begynner å gå lei av dem.
Siste anmeldelser
Artikler, nyheter
Daniel Norgren, Driv 26. januar 2012
Med blues i blodet og soul i stemmen varmet Daniel Norgren vinterkalde Tromsø. En strålende konsertkveld som også innbefattet comeback med Tommy Tokyo - nå som soloartist.
Bob Mould til Øya
Sugar-klassikeren og 20-års jubilanten Copper Blue fremføres i sin helhet.
Vidar Vang til Bukta
Med ferske Sidewalk Silhouettes i kofferten er Vidar Vang klar sommerens Buktafestival.
Groovissimo
The Modern Lovers - Modern Lovers
(Beserkley / Sanctuary)
Tidlegare i år runda Jonathan Richman 60 år. I sin ungdom effektuerte han nokre rock'n roll grep som framleis er like verknadsfulle.
Tidligere: