cover

Stomp the Floor

Arthur Adams

CD (2009) - Delta Groove Productions

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Blues

Stiler:
Rhythm & blues / Soul

Spor:
Stomp the Floor
You Can't Win For Losing

Don't Let the Door Hit You
I Know What You Mean
So Sweet
You Got That Right
Callin' Heaven
Nature of the Beast
Thrive on Your Vibe
You Are Invited
Around the Sun
Blue Roots

Referanser:
Robert Cray
George Benson
Walter Wolfman Washington

Vis flere data

(3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7)


På silkestrømper

Arthur Adams er et trivelig bekjentskap, men han har for stor intimsone. Jeg blir svett av å være i den.

Som regel har jeg stor forståelse for Delta Grooves signeringer av nye artister. På bluessiden er det ofte snakk om artister som har et navn, men ikke plateselskap for øyeblikket (Rod Piazza, Candye Kane, Elvin Bishop), "glemte" artister som fortsatt har åpenbare kvaliteter (Bobby Jones, Phillip Walker) og artister som jeg ikke kan like, men som jeg forstår har kommersielt potensial (Jason Ricci, Ana Popovic). Andre ganger skjønner jeg ikke helt tegningen, noe som til dels er tilfellet med Arthur Adams.

Han kan i beste fall karakteriseres som et lokalt fenomen i California, selv om han har lang fartstid og i sin tid fikk to av sine låter spilt inn av BB King. Men jeg finner ikke veldig mye tiltalende ved Adams i dag, hvert fall ikke ved første gjennomlytting av Stomp the Floor. Tittelen skulle tilsi full fart og svidd gummi, men åpnings- og tittellåten er bortimot krise, etter min mening. Her er det bare å ta frem strikketøyet idet Adams filer av gårde på en syltynn sak som BB King kunne vært bekjent av i sin verste tid på 70-tallet, med sprettbass, synth og spinkel lyd. Hva i all verden er det tekniker og hederskar Glenn Nishida har drevet her? Han er jo vanligvis en garantist for tøff lyd, men her har han enten mistet all teft eller blitt overkjørt i miksen.

Så bedrer det seg heldigvis litt i You Can't Win For Losing, en helt OK soul-blues med blåsere og småfin gitarliring. Men jeg er grunnleggende skeptisk ennå. Og akkurat idet jeg begynner å skjønne hva label-sjef Randy Chortoff ser i Adams i låt nummer tre, Don't Let the Door Hit You, en relativt lekker slow-blues der Adams både spiller og synger bra. Så kommer nok en gymsokk i I Know What You Mean. Det høres ut som en evnukk som har fått uønsket besøk av Earth, Wind and Fire. Ikke bra.

Det blir et hakk bedre i So Sweet, der småfiks Commodores-koring gjør dette til en nostalgisk tilbakeblikk til 80-talls R&B. You Got That Right er en helt OK, men fullstendig anonym gitarinstrumental som viser at, joda Adams kan sin gitar, men det mangler noe. Callin' Heaven er i mine ører grusom voksen-R&B med strykere og overfølsom vokal.

Og slik fortsetter det egentlig uten at jeg trenger å gå i detalj. En og annen ganske OK soft-blues (tenk Robert Cray) gir et relativt fordelaktig inntrykk av denne karen, for så å rives ned av noe begredelig og smakløs sviske-blues/R&B.

Jeg hadde ikke kjøpt denne plata, men den kan kanskje egne seg til forføring av "følsomme" lyttere i 40-årene? Ikke veit jeg. Men så har jeg heller aldri kunnet fordra Robert Cray, og han er og har vært et av de største navnene innen blues i snart 30 år. Stomp the Floor blir for trivelig, tannløs og uten nerve for denne anmelder, til tross for at alle involvert er flinke.

Flinkis-blues er vel et begrep som kan brukes om Stomp the Floor, og det kan jeg rett og slett ikke noe med. Beklager.

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Lalla Carlsen - Norges Revydronning

(Normann)

Dette er en av årets mest verdifulle plateutgivelser og et festbord for alle med interesse for norsk revy- og underholdningsliv.

Flere:

Årabrot - Solar Anus
Magnolia Electric Co. - Sojourner