Genre:
Rock
Stiler:
Folk / Blues / Singer/songwriter / Jazz
Spor:
Solid Air
Over the Hill
Don't Want to Know
I'd Rather be the Devil
Go Down Easy
Dreams by the sea
May You Never
The Man at the Station
The Easy Blues
Personlig og melankolsk.
En av Storbritannias fremste singer/songwriters og et klassisk album fra tidlig 70-tall.
Del på Facebook24.08.2002
Glasgowfødte John Martyn slapp London Conversation som sitt første album som 20-åring i 1968. Solid Air er hans sjette album og den første av to skiver sluppet i 1973.
Martyns karriere begynte mer eller mindre som en klassisk singer/songwriters, der inspirasjonen i begynnelsen var veldig folk-preget, og der hans tradisjonelle mentor Hamisch Imlach spilte en viktig rolle. Men over kort tid viste han seg å være i stand til å utvikle sitt eget musikalske uttrykk, og i løpet av tidens løp har han latt seg inspirere av såvel den britiske folktradisjonen som den amerikanske, samt blues, jazz, rock og musikk med røtter i Midt-Østen, Jamaica og Sør-Amerika.
Martyn begynte også å eksperimentere med lydeffekter gjennom sin elektrifiserte akustiske gitar og brukte effekten Echoplex i utstrakt grad, noe som også ble en del av hans signatur som artist på 70-tallet. Echoplexen tillot Martyn å legge et fundament i sitt lydbilde som han kunne legge melodi og vokallinje over, samtidig begynte hans vokal å bli mer og mer tilslørt og udefinérbar slik at det ble vanskelig å oppfatte hans tekster. I'd Rather be the Devil (skrevet av Skip James) fra Solid Air er det første eksempelet på denne eksperimenteringen.
Det melankolske åpningssporet Solid Air er skrevet til hans gode venn Nick Drake, og er perfekt balansert med backingbandet som inkluderer vibrafon, sax, trommer, congas, kontrabass og piano. En tidløs låt som er verdt prisen alene, men som på ingen måte setter resten av albumet i skyggen. Over the Hill fortsetter i Drakes ånd med en flytende progressiv melodi selv om Martyn er råere og mer kompromissløs i stilen. Den handler også om hans måte å takle bruken av kokain og marihuana som i perioder preget livsstilen hans kraftig.
I det hele tatt er albumet preget av en veldig nærhet til Martyns liv og erfaringer, noe som setter et dypt og personlig preg over alle låtene. Han uttrykker seg seg tidvis utrolig sjelfullt og balanserer det med kraftigere og mer rocka utblåsninger. Dreams by the Sea er et eksempel på det siste, der det nesten er umulig å tolke teksten, men som eksponerer kontrollert og komprimert energi i et groove som tangerer røffere blues og rock i større grad en tradisjonell folk.
The Man in the Station befinner seg mer i skjæringspunktet genremessig, og bandet spiller en mer fremtredende rolle på denne låten jeg gjerne skulle hørt en lengre versjon av for de svært lovende instrumentalpartienes skyld.
Artikler, nyheter
80-tallets kulturelle polpotisme: Minner fra et innblikk i keiserens nye garderobe
- Det var en vidunderlig tid for eklektiske og komplementære platesamlere som dreit i trender og musikkpolitiske tvangstrøyer, men for bløffmakerne og posørene i post-punken må det ha vært en rigid og tøff tid.
Vinnere: Working Class Hero
Vi har trukket ut to vinnere av festivalpass til Working Class Hero-festivalen i Drammen.
Lytt: The Walkmen - Heaven
Det nye albumet til The Walkmen slippes 4. juni, men kan allerede nå høres i sin helhet på NPR.
Groovissimo
Jack White - Blunderbuss
(XL)
Under eige namn for første gong. På drift, men gjenkjennelig, og i toppslag.
Tidligere:
Sharon Van Etten - Tramp