From a Basement On a Hill

Elliott Smith

CD (2004) - Domino / Playground

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

The Last Hour

Et siste farvel med en av vår tids mest talentfulle låtskrivere, og han forlater oss med en plate som gjør savnet desto større.

Av Øyvind Rones

Del på Facebook15.11.2004

Elliott Smith. Mannen som har forsynt oss med sår, forsiktig og vakker musikk siden midten av nittitallet. From a Basement On the Hill er hans aller siste utgivelse, en plate som han nesten rakk å bli ferdig med før han brått forsvant fra oss i oktober 2003, bare 34 år gammel.

Fem skiver har ført Elliott Smith til den posisjonen han var i før han døde; som en av de aller fremste låtskriverne vi noen gang har hatt. Hver eneste av hans soloplater har vært uimotståelige og bortimot umulig å ikke få et nært forhold til.

Det har aldri vært snakk om gla'musikk med Elliott Smith, og det samme gjelder denne plata. Heldigvis, for det er ingen tvil om at Elliott er en mester i sin kunst. Det er derfor ikke store endringer å spore uttrykksmessig på From a Basement On the Hill, bortsett fra en litt sterkere bruk av mer arrangementer på flere av låtene. Fortsatt er det rufsete lydbildet vi kjenner fra tidligere utgivelser dominerende. Det som er mest tilfredsstillende å legge merke til, er hvor helhetlig og godt sammensatt skiva er, omstendighetene tatt i betraktning. Det er jo slik at Elliott ikke rakk å bli helt ferdig med den før han døde, og de som fullførte arbeidet var "familie og venner". Det er også trist å konstatere at dødsbudskapet faktisk ikke var en særlig stor overraskelse da det kom for litt over ett år siden.

Elliott Smith har på nytt laget et knippe låter, hvorav mange er veldig nært tidligere magiske øyeblikk kvalitetsmessig. Det er nok ikke usannsynlig at Pretty (Ugly Before), King's Crossing og The Last Hour kommer til å bli regnet som klassikere i hans sammenheng, og som bekrefter ham enda sterkere som en Nick Drake av denne generasjonen.

Kontrastføringen mellom tyngre, monumentale låter (Coast to Coast, Don't Go Down) og lettere spor som Let's Get Lost er gjennomgående. Her balanseres det mellom det såre, forsiktige og det mer solide, tyngre. Felles for alle er en sterk rød tråd av pessimisme og frustrasjon. En sjelden gang er det et spor av optimisme, men det er tydeligvis ikke en av Elliott Smiths sterkeste sider, og har i bunn og grunn aldri vært det heller.

Det er en kjensgjerning at flere artister har fått en enorm oppsving på salget og statusen først etter de er død, Jeff Buckley er et utmerket eksempel på det. La oss bare håpe at arven etter Elliott ikke blir misbrukt på samme vis som den har blitt hos Jeff, selv om det ikke usannsynlig kan forekomme plateselskaper som vil se en mulighet til litt ekstra inntekter i den forbindelse.

I alle fall, med From a Basement On the Hill har Elliott Smith forlatt oss med en skive som ikke står mye tilbake for noe han har gjort tidligere. Det skal vel være sagt at det skal litt mer til for å nå opp på samme nivå som han var på for eksempel Either/Or (1997), men det er da også litt for mye å be om en gang til. Her får vi låter av samme oppskrift som tidligere, men 15 sterke låter som er like uimotståelige som alltid. På en måte er det veldig godt at Elliott Smith fikk avslutte med en slik sterk utgivelse, men samtidig gjør det savnet etter ham desto større.

Groovissimo

The Modern Lovers - Modern Lovers

Tidlegare i år runda Jonathan Richman 60 år. I sin ungdom effektuerte han nokre rock'n roll grep som framleis er like verknadsfulle.

Tidligere: