cover

Balling the Jack - The Birth of the Nu-Blues

Diverse artister

CD (2002) - Ocho / Goldhead

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Blues / Rock

Stiler:
Deltablues / Bluesrock / Hip-Hop

Spor:
Lucky's Tune
Oooh Baby
Big In Japan
Road Song
Mississippi Kkkrossroads
Someday Baby
Electricity
Stagger Lee
Strange Things Happen Every Day
Slow Down Train
Poison Tree
Give It To The Soft Boys
This Won'drous Day
Border Line
Find My Baby
Lost And Found
Let My Baby Ride
Postcard Blues
A Picture From Life's Other Side
String Round a Stick
See That My Grave Is Kept Clean

Referanser:
Jon Spencer Blues Explosion
The White Stripes
John Lee Hooker
Howlin' Wolf

Vis flere data

(4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7)


What's Nu?

En ok introduksjon til genren Nu-Blues, som ikke holder mål som en selvstendig plate.

De senere årene har en rekke musikalske genre vært gjennom noen ansiktsløftninger og fått påklistret et 'Nu'-prefiks: Nu-Jazz, Nu-Soul, Nu-Metal, og nå også Nu-Blues. Mojo-skribenten Joe Cushley har samlet et knippe låter på denne kritikerroste samleren, som går under den noe uklare fellesbetegnelsen Nu-Blues.

Her spenner spekteret av artister fra internasjonale størrelser som Nick Cave, Tom Waits og Moby, via kulthelter som Soft Boys og Billy Childish, til obskure artister som Olu Dara, Petit Vodo og Pig In A Can. Det er også varierende grad av 'Nu-ness' her, det eldste sporet er fra 1947! Det låtene har til felles er at alle har en forankring i bluesen, i oppbygning eller stemning, og at de alle går utenfor dens konvensjonelle rammer ved å blande inn punk-attitude, indie-angst, hip-hop eller elektroniske elementer. Blues with a twist of lemon, liksom.

Og de involverte fortjener honnør for å forsøke å live opp en såpass stivnet genre som bluesen, men det forundrer meg at det ikke er enda større grad av eksperimentering. Når jeg hører gjennom denne samleren slår det meg at mange av låtene er svært anonyme, det går flere låter mellom hver gang det kommer et spor som rykker meg ut av dvalen. Det er ikke nok å bryte noen genrekonvensjoner eller blande musikkstiler, man må ha en god låt også. Et eksempel er Chris Thomas Kings blanding av rap og blues i Mississippi Kkkrossroads. Det hadde vært en kjedelig rap-låt og en kjedelig blues-låt, og da hjelper det ikke at han blander de to stilene, det blir bare en kjedelig blues-rap låt. Mange av låtene er anonyme midt-på-treet blues-låter med et moderne touch, og det er jo ikke særlig interessant.

Men her er også flere høydepunkter, og de skinner enda sterkere når de stilles sammen med mer middelmådige kutt. Joe Cushley nevner Captain Beefheart og Tom Waits som to av Nu-Bluesens foregangsmenn, og det er vel ingen overraskelse at deres bidrag er blant platens sterkeste. Waits med Big In Japan fra Mule Variations og Captain Beefheart med Electricity fra den glimrende debuten Safe As Milk. I følge legenden førte Captain Beefhearts intense vokalprestasjoner til at mikrofonen sprengte under innspilling av denne låta.

Men det er interessante nye bekjentskaper her også. Spesielt liker jeg enmanns-bandet Petit Vodo med sine White Stripes-aktige gitarriff. Han ryktes å være en fantastisk liveartist, der han trakterer gitar, munnspill, trommer, og elektroniske effekter samtidig. Og apropos White Stripes, hvorfor er ikke de med her? De er like forankret i bluesen som artistene på denne platen, og har sterkere låter enn de aller fleste som er representert her. Det er vel muligens en del rettighetsproblemer som gjør at Cushley ikke har fått med seg alle artistene han ville. Han nevner faktisk den fremadstormende rockescenen i Detroit, men skriver at de "have yet to be convinced of the joys of appearing on compilations". Han forsikrer om at volum to også er underveis, for de som savner Gun Club, The Gories, Beck, PJ Harvey og andre favoritter. Jeg skulle ønske han heller hadde inkludert dem her, sammen med høydepunkter som Cowboys Junkies lavmælte melankoli, R.L. Burnsides alltid steintøffe trance-blues, Johnny Dowds fascinerende bilder fra livets andre side, Pig In A Cans techno-blues og Diamanda Galas demoniske stemme som messende ønsker at noen holder graven hennes ren. Da hadde det blitt en riktig så fin samling.

Slik som den er nå, fungerer platen som en ok introduksjon til en musikalsk genre, og den har en informativ booklet der Cushley trekker noen historiske tråder, beskriver Nu-Bluesens tilblivelse og skriver noen linjer om hver artist. Og kanskje kan den fungere som inspirasjon for nye generasjoner til å oppdage gamle helter som Captain Beefheart og Tom Waits, eller sjekke ut nye artister som Pig In A Can og Petit Vodo, eller til og med gå tilbake til røttene å sjekke ut gamle old-school blueshelter som Son House, Robert Johnson eller Howlin' Wolf. Men som en helhetlig musikalsk opplevelse kommer den dessverre til kort, slik samleplater så ofte gjør. Det inntrykket man sitter igjen med når man spiller platen fra begynnelse til slutt, er at det er for mange svake låter og for langt mellom høydepunktene.

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Diverse artister - Fille-vern - gamle og nye mestere i norsk munnharpetradisjon

(ta:lik)

Bergfolket, myregubbenes og huldras instrument på det som ifølge vår skribent er årets norske plate.

Flere:

The Sea and Cake - Everybody
The Thing - Garage