cover

Humbug

Arctic Monkeys

CD (2009) - Domino / Playground

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Britpop / Indierock

Spor:
My Propeller
Crying Lightning
Dangerous Animals
Secret Door
Potion Approaching
Fire And The Thud
Cornerstone
Dance Little Liar
Pretty Visitors
The Jeweller's Hands

Referanser:
The Last Shadow Puppets
Queens of the Stone Age
The Kooks
The Strokes
Klaxons

Vis flere data

Se også:
Whatever People Say I Am, That's What I'm Not - Arctic Monkeys (2006)

(4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7)


Nytt, mørkt og midt på treet

Arctic Monkeys prøver seg på fornyelse og ender til tider opp med skivebom.

Arctic Monkeys har etter hvert bygget seg en stor fanskare med hiter som I Bet You Look Good on the Dancefloor og Flourescent Adolescent for å nevne et par. Denne gangen er de tilbake med en mørkere skive uten de soleklare hitene, slik de to første utgivelsene bare preg av. Det de nå har gjennomført er også et veldig merkbart imageskifte. Nå handler ikke denne anmeldelsen om hva Turner og de andre har på seg, men man ser at de gjerne vil fornye seg både på plate og live.

For noe har skjedd med disse søte Sheffield-gutta. De har gått bort fra sin gutteaktige sjarm, latt håret gro og er klar for å vise at de kan mer enn å lage hits. Dessverre passer de bedre inn slik de i utgangspunktet fremstod. Dette er kanskje et opprør mot den naive fremtoningen de selv har hatt de siste årene, men de får det ikke helt til å fungere. De er kanskje lei av å være et band som er kjent for sine hiter og vil heller fremstå som et stødigere band som kan spille på et større register. Og det er forståelig at de vil komme vekk fra radiohiter og det å være kjent for en sang. Men nå er det jo kanskje slik at denne plata er bevis på at det vil bli vanskelig for dem.

James Ford, kjent som halvparten av Simian Mobile Disco og suksessprodusent, har produsert tre av låtene, mens Josh Homme står for produksjonen av de resterende. Det er med andre ord noe gammelt og noe nytt som er representert. Homme er jo blant annet kjent for mange som frontfigur i Queens of the Stone Age. Det er ikke vanskelig å merke seg hvilke låter det er snakk om, og det er nok slik at de som Ford har produsert passer bandet bedre.

Det var en spennende tanke å kombinere Monkeys med det mer mørke Homme står for, men det fungerer bare ikke slik det burde ha gjort. Kanskje har gutta hatt litt stjerner i øynene og latt Homme diktere for mye av hvordan lydbildet skal være.

Høydepunkter på skiva er åpningssporet My Propeller og Cornerstone. Begge disse er produsert av Ford, og det er som sagt de tre låtene han har produsert som funker best. Det virker som at bandet får mer fram sitt særpreg når de arbeider med Ford. Selv om Potion Approaching og Crying Lightning er gode bidrag på skiva, blir Hommes tilskudd til bandet minimalt. Bandet fungerer best med vante formler kan det virke som og det er nok denne veien de bør gå videre.

For der hvor de forrige platene stod sterke på en rekke hits, har ikke denne plata noen soleklare høydepunkt. Det blir for likt, kjedelig og forutsigbart. Arctic Monkeys skal ha for at de prøver å fornye lydbildet sitt, problemet er bare at de kanskje skulle holdt seg til den formelen de har mestret på de forrige utgivelsene. Forhåpentligvis vil de finne tilbake til seg selv ved nye utgivelser, for det de her leverer blir bare midt på treet.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


M.I.A. - Arular

(XL)

En sensasjonell debut fra M.I.A setter nye standarder.

Flere:

Okkervil River - The Stage Names
Mathias Stubø - 1979