The Music

The Music

CD (2002) - Hut / Virgin

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Grenseløst episk og fattig på innhold

Se opp for premature geniforklaringer av et band som skal 'redde' britpopen.

Av Pål M

Del på Facebook18.11.2002

Det rykker alltid litt i værhårene når jeg ser band omtalt som "viktige" eller "premissleverandører" allerede før bandet har fått fotfeste som liveband eller i distribusjon. Det betyr ikke at usignerte band eller band som herjer i undergrunnen ikke er verdt å være nysgjerrig på, men når noen overivrige personer i bransjen hyller et band eller en artist litt tidlig og ukritisk blir jeg skeptisk. Noen ganger er skepsisen kun fordommer som lett kan overkommes ved å sette seg ned og gi musikken en real sjanse, andre ganger får mistenksomheten rett og man velger å skru av kanalen som genierklæringen av bandet kom fra.

For The Music sin del er jeg redd for at dette handler mer om sistnevnte variant enn om at skepsisen var av den for paranoide varianten. The Music er nok et britpop-band med britpop-image og tidvis britpop-lyd. Denne gangen snakker vi om den mer episke varianten, der monumentale musikkstykker preget av Robert Harveys noe enerverende vokal er hovedinnholdet (på deres egen hjemmeside omtales vokalen som lyden av en rottes rektum, det er vel dog å ta litt hardt i). Her klimpres det med noen bluesgrep av og til (langt unna nivået til Gomez på In Our Gun), her dyttes det på med litt elektronisk støy (à la Wilcos Yankee Hotell Foxtrot) med variabel suksess og jaggu meg kliner vi ikke inn litt programmerte rytmer av og til for å få opp koken på låtene. Hvis du ser for deg Perry Farrell i fattigmannsutgave og uten etno-svungen over rytmene som preget hans siste soloutspill, samtidig som du legger til en grenseløs storhet - eller ønske om å være det - nærmer vi oss faretruende The Music. Jeg får dårlige assosiasjoner til minnene av Muse sin konsert på Rockefeller tidligere i år, der lyden ble tråkket ned av vokalistens desperate trang til å gå Thom Yorke (Radiohead) i næringa og møkke til sangene med et enormt behov for å bli hørt oppå all den relativt gode musikken de andre i bandet prøvde å formidle. Det er absolutt lov for en vokalist å holde kjeft av og til og la musikken komme litt frampå!

Nok sutring. Med tanke på at dette er et band fra Leeds bestående av gamle skolekamerater som bare har holdt på tre år, er ikke dette fryktelig dårlig. Og etter å ha fått ristet av meg de verste ovennevnte frustrasjonene og ga The Music tre, fire gjennomspillinger kom det fram en del låter som satte seg. Float og The People er eksempler der The Music er interessante og velspilte, der det virker som bandet jobber sammen i en fungerende helhet. På The People høres de ut som en variant av Led Zeppelin som har vært igjennom både vaskemaskinen og tørketrommelen og kommet levende ut fra oppholdet. Drivende, fete og yppende gitarer og en vokal som følger musikken og ikke forsøker å synge den i hjel. Det slår meg at de som vil få mest utbytte av denne plata bør ha en tilbøylighet til å favorisere Jane's Addiction blant nittitalls-rocken de har i sin samling, og ikke tenke at alle rockeband burde høres ut som Ramones i oppbygningen vers-refreng-vers-refreng.

The Music ender opp som mer spennende etter mange runder enn det jeg fryktet innledningsvis, men jeg synes ikke de er verken spesielt viktige eller usedvanlig spennende. Jeg tror The Strokes og The Vines (som The Music nå spiller support for i USA) er mer holdbar vare, men tror jeg kommer til å unne meg en konsertopplevelse (og flere utgivelser) med disse unge herrene før jeg legger meg i skyttergrava og påstår at dette er direkte dårlig.

Feedback - lesernes mening

japsen

2006-02-28helt ok!

Jeg personlig synes at the music er det beste bandet som har kommi fra de britiske øyer siden oasis, men det er dog min mening. det er noe med musikken deres som treffer meg, det er bare sånn..

men god anmeldelse, men synes at du ikke forteller nok om det vi får høre på plata, blir litt for generelt, kanskje spesisere litte granne?

darko

2008-09-06

Nå kommer et veldig seint innlegg, sikkert noen år etter denne anmeldelse, men men..

Har besøkt groove.no fra tid til tid, for å finne litt info om diverse band, men har ikke registrert meg før nå. Leser anmeldelse om The Music for første gang, helt tilfeldig, selv om jeg kjøpte denne plate tilbake i 2003, og kan ikke tro på det som ble skrevet her.

Her snakker vi om The Music, det beste bandet som kom fra England siden Oasis (helt enig med Japsen), og ikke minst et band som skiller seg ut blant alt annet som har kommet derfra de siste 10 år.

Det første albumet her kan ikke sammenlignes med den neste de har laget "Welcome to the North", som er klart svakere punkt i deres kariære. Men det er ikke vanskelig å gjenkjenne lyden fra The Music, for de er ganske unike. Noe som The Strokes eller The Vines blir aldri.

Karakter 3 er langt ifra det jeg trodde denne plate hadde her.. så svakt for en så så bra debutalbum. Anbefales alle med smak for litt danse-rock.

Groovissimo

Jack White - Blunderbuss

Under eige namn for første gong. På drift, men gjenkjennelig, og i toppslag.

Tidligere: