cover

The Music

The Music

CD (2002) - Hut / Virgin

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Britpop / Indierock / Post-rock

Spor:
The Dance
Take The Long Road And Walk It
Human
The Truth Is No Words
Float
Turn Out The Light
The People
Getaway
Disco
Too High

Referanser:
Oasis
Doves
Jane's Addiction
The Strokes
Muse
The Vines
Radiohead
Wilco
Gomez
Led Zeppelin

Vis flere data

Se også:
Welcome to the North - The Music (2004)

(3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7)


Grenseløst episk og fattig på innhold

Se opp for premature geniforklaringer av et band som skal 'redde' britpopen.

Det rykker alltid litt i værhårene når jeg ser band omtalt som "viktige" eller "premissleverandører" allerede før bandet har fått fotfeste som liveband eller i distribusjon. Det betyr ikke at usignerte band eller band som herjer i undergrunnen ikke er verdt å være nysgjerrig på, men når noen overivrige personer i bransjen hyller et band eller en artist litt tidlig og ukritisk blir jeg skeptisk. Noen ganger er skepsisen kun fordommer som lett kan overkommes ved å sette seg ned og gi musikken en real sjanse, andre ganger får mistenksomheten rett og man velger å skru av kanalen som genierklæringen av bandet kom fra.

For The Music sin del er jeg redd for at dette handler mer om sistnevnte variant enn om at skepsisen var av den for paranoide varianten. The Music er nok et britpop-band med britpop-image og tidvis britpop-lyd. Denne gangen snakker vi om den mer episke varianten, der monumentale musikkstykker preget av Robert Harveys noe enerverende vokal er hovedinnholdet (på deres egen hjemmeside omtales vokalen som lyden av en rottes rektum, det er vel dog å ta litt hardt i). Her klimpres det med noen bluesgrep av og til (langt unna nivået til Gomez på In Our Gun), her dyttes det på med litt elektronisk støy (à la Wilcos Yankee Hotell Foxtrot) med variabel suksess og jaggu meg kliner vi ikke inn litt programmerte rytmer av og til for å få opp koken på låtene. Hvis du ser for deg Perry Farrell i fattigmannsutgave og uten etno-svungen over rytmene som preget hans siste soloutspill, samtidig som du legger til en grenseløs storhet - eller ønske om å være det - nærmer vi oss faretruende The Music. Jeg får dårlige assosiasjoner til minnene av Muse sin konsert på Rockefeller tidligere i år, der lyden ble tråkket ned av vokalistens desperate trang til å gå Thom Yorke (Radiohead) i næringa og møkke til sangene med et enormt behov for å bli hørt oppå all den relativt gode musikken de andre i bandet prøvde å formidle. Det er absolutt lov for en vokalist å holde kjeft av og til og la musikken komme litt frampå!

Nok sutring. Med tanke på at dette er et band fra Leeds bestående av gamle skolekamerater som bare har holdt på tre år, er ikke dette fryktelig dårlig. Og etter å ha fått ristet av meg de verste ovennevnte frustrasjonene og ga The Music tre, fire gjennomspillinger kom det fram en del låter som satte seg. Float og The People er eksempler der The Music er interessante og velspilte, der det virker som bandet jobber sammen i en fungerende helhet. På The People høres de ut som en variant av Led Zeppelin som har vært igjennom både vaskemaskinen og tørketrommelen og kommet levende ut fra oppholdet. Drivende, fete og yppende gitarer og en vokal som følger musikken og ikke forsøker å synge den i hjel. Det slår meg at de som vil få mest utbytte av denne plata bør ha en tilbøylighet til å favorisere Jane's Addiction blant nittitalls-rocken de har i sin samling, og ikke tenke at alle rockeband burde høres ut som Ramones i oppbygningen vers-refreng-vers-refreng.

The Music ender opp som mer spennende etter mange runder enn det jeg fryktet innledningsvis, men jeg synes ikke de er verken spesielt viktige eller usedvanlig spennende. Jeg tror The Strokes og The Vines (som The Music nå spiller support for i USA) er mer holdbar vare, men tror jeg kommer til å unne meg en konsertopplevelse (og flere utgivelser) med disse unge herrene før jeg legger meg i skyttergrava og påstår at dette er direkte dårlig.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Belle & Sebastian - Dear Catastrophy Waitress

(Rough Trade)

Hva som skjedde da de skotske indiepoperne møtte mannen som har Frankie Goes To Hollywood, ABC og Tatu på samvittigheten.

Flere:

William Hut - Versus the End of Fashion Park
Jens Lekman - Night Falls over Kortedala