cover

Wet From Birth

The Faint

CD (2004) - Saddle Creek / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Pop

Stiler:
Synth / Goth / Punk / Rock

Spor:
Desperate Guys
How Could I Forget
I Disappear
Southern Belles in London Sing
Erection
Paranoiattack
Drop Kick the Punks
Phone Call
Symptom Finger
Birth

Referanser:
Depeche Mode
Marilyn Manson
Radio 4

Vis flere data

(3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7)


Fokusert. Fengende. Flatt.

Synthgotherne i The Faint har lagt vekk grumset. Synd for oss.

Det er ikke alltid så lett å forstå hvorfor et band plutselig slutter å være interessant. I 1996 ga for eksempel industripunkerne Girls Against Boys ut albumet "House of Girls Against Boys", et album som for mange var det beste de hadde gjort. Men for meg mistet Girls Against Boys mye med den plata. Det litt uforutsigbare, uklare og grumsete ble ryddet av veien, og prosjektet plutselig ble helt tydelig. Jeg følte jeg kunne se gjennom bandet.

Amerikanske The Faints nyeste utgivelse Wet From Birth, gruppas fjerde langspiller, gir meg omtrent samme følelse. Her er det i utgangspunktet mye bra. Lydbildet er deilig proft og samtidig rocka, låtene er korte og konsise, og pretensiøse elektronika-mumbo-jumbo-skogturer er skrellet vekk. Mye her egner seg ypperlig på radio. Southern Belles in London Sing er, med sine arabisk-inspirerte strykere à la Britneys Toxic, et popteppe som flyr igjennom luften, lastet med halvakustiske gitarer, syngende sirener og en tilbakelent, selvsikker vokalist. Og den avsluttende goth-rifferen Birth sitter som et prosjektil (se for deg Interpol med litt bedre humør). For The Faint er nettopp det: gothere med godt humør, bare sjekk ut Erection, en fleipete nestenkopi av Depeche Modes Personal Jesus. Denne lekenheten, de tøysete tekstene og evnen til å skrive fengende poplåter med akkurat passe smågotisk og elektronisk lyd, er også grunnen til at The Faint har blitt såpass store i USA, der forrige plate, Danse Macabre, solgte mer enn anstendig. Bandet kom seg til og med på turne til Norge (sammen med Radio 4). Det nye låtmaterialet kommer til å egne seg ypperlig live.

Men. Det var dette med komprimering, fokus og profesjonalitet. For gjennom å gjøre alt etter boka har The Faint likevel klart å skusle bort mye av særpreget sitt. Resultatet er et album som høres fengende ut, men som ikke er fengende i det hele tatt sammenlignet med forgjengeren. For der Danse Macabres styrke er søte, men intrikate poplåter innhyllet i komplekse og luftige lydbilder, er Wet From Birth basert på langt enklere låter pakket inn i en mer kompakt, men også mer uspennende lyd. Kanskje hadde The Faint et behov for å markere distanse fra 80-talls-lyden? Selv om bandet egentlig lykkes i å kombinere punka gitarer, staccato bassrytmer og skumle synther, så er det altså et eller annet som har forsvunnet på veien her, et eller annet grumsete, men nyttig slør. Låtene blir for enkle, for simple, for gjennomsiktige. Plata høres altså ok ut, men oppleves som overflatisk, kalkulert og sjelløs. Så selv om flere av låtene her er ytre sett fengende klarer man ikke å stable på beina noen som helst entusiasme, kun en flat anerkjennelse av "godt håndverk".

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


No Age - Everything In Between

(Sub Pop)

No Age er fremdeles No Age, de er bare blitt enda bedre.

Flere:

Rockettothesky - Medea
Os Mutantes - Mutantes ao Vivo: Barbican Theatre, Londres 2006