cover

Meditatus

Jan Gunnar Hoff

CD (2007) - Grappa

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Jazz

Stiler:
Rock / Pop / Vise / Kirkemusikk

Spor:
Kyrie I
Kyrie II
Kyrie III
Meditatus
Gloria
Credo
Sanctus I
Sanctus II
Agnus Dei

Referanser:
SKRUK
Pat Metheny
Oslo Kammerkor

Vis flere data

(3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7)


Ambisiøst og melodiøst

En vakker og melodisk jazzmesse fra Hoff, men holder den som meningsbærer eller musikalsk uttrykk?

Jan Gunnar Hoff har tidligere møtt store utfordringer, som da han i 2001 gjorde en fantastisk konsert på Moldejazz sammen med gitaristen Pat Metheny. Med Meditatus har Hoff gitt seg i kast med en av musikkens mest krevende og tradisjonsrike former; den klassiske messen. Med seg har han fått Bodø Domkor og musikerne som han har benyttet på sine to siste innspillinger Crosslands og In Town.

Denne messen åpner med en valsende Kyrie som rommer dette leddets fulle innhold. Kyrie fungerer som en flott introduksjon til et vakkert tema som går igjen i hele messen. Det er overraskende at Hoff velger å presentere tre kyrieledd. Særlig første del av det siste leddet blir for platt rock, og kunne med fordel vært kuttet ut eller gjort mer musikalsk utfordrende. De tre kyriene er variasjoner over samme tema, og for ordnen i messen hadde det etter min mening vært en fordel å presentere dem samlet som ett spor. Dette er likevel Hoff på sitt beste; en enkel, lyrisk og vakker melodilinje som sitter igjen hos lytteren. Hoffs improvisjon over temaet er uttrykksfullt, og Børge Peterson-Øverleir og Tore Brunborg gjør flotte soloer på henholdsvis akustisk gitar og saksofon. Brunborg har også tidligere jobbet med religiøs musikk, blant annet på juleplata Gull, røkelse og myrra, og på samarbeidet mellom Ole Paus og Oslo Kammerkor. Hans saksofonspill evner også på denne plata å romme det religiøse.

Et stort minus med Kyrie er videre at det flere steder er vanskelig å høre en eventuell tekst. Jeg har resonnert meg fram til at koret blant annet helt på starten kun synger ulike vokaler (i-a-o-i), men funksjonen i dette er uklar. Messen preges generelt av mye o-ing, og etter min mening blir det alt for mye.

Vel kan det hevdes at den moderne religiøsiteten har blitt ordløs. Det gamle religiøse språket rommer aspekter som det moderne mennesket ikke kjenner seg igjen i. Men å presentere det ordløst i en messe har mange ulemper: Det ordløse blir også utydelig, og potensielt innholdsløst. Det samme gjelder den latinske teksten; den blir i stor grad kun lydmessig vakre ord som gir assosiasjoner, men formidler lite til lytteren. Den latinske teksten handler slik mer om form enn innhold. Er det bare formen igjen av kirkemusikken, har innholdet utspilt sin rolle?

Ser vi til annen moderne kirkemusikk er dette ikke tilfelle, og messen hadde etter min mening blitt løftet et par hakk med mer tekst. Elin Vangen sier i presentasjonen av messen at det er tid for en dogmatikk uten mange ord. At kirken har brukt for mange ord og vært for opptatt av å definere er ett poeng, men dersom vi slutter å sette ord på religiøsitet blir det bare tomhet og relativisme igjen. Den kan være en styrke ved Hoffs messe at den setter ord på dette, men i så fall skulle det vært tydeligere formidlet. Samtidig skal det sies at ordløsheten har den fordel av cden får lenger holdbarhet.

Hoff innfører også et nytt ledd, Meditatus. Dette fungerer for så vidt greit som låt; en synthbakgrunn og enkel lyrisk på pianoet. Men hvilken funksjon det får i messen er uklart. Representerer det overgangen fra kyrie til gloria? Dette kommer ikke klart fram.

Videre er Credo verdt å kommentere. Her kjenner vi igjen den Hoff vi har hørt på de siste platene, altså mer strømlinjeformet jazz. Jeg savner litt særere elementer og mindre poppa, som på Hoffs to første plater, Syklus og Moving. Fordelen med Credo, som med store deler av albumet, er imidlertid at det er forholdsvis lett tilgjengelig og slik kan nå et større kirkemusikalsk publikum enn en særere jazzmesse kunne gjort.

Det som bærer dette albumet, er Hoff og musikerne han har med. De er alle er førsteklasses. Bandets musisering på albumet holder høy kvalitet, og hadde stått seg godt separat fra korstoffet. Hoff har gitt koret for liten betydning som formidler av mening, og korformen har en begrensning som også legger sine begrensninger på bandets utfoldelse. Det fungerer derfor best når de musiserer hver for seg.

Jeg savner ellers mer av det litt røffere uttrykket, slik at messen blir noe som kan romme livets harde realiteter. Og med røffere mener jeg da ikke mer rocka, men et større stemningsmessig spenn, mer dramatisk og mindre "vakkert". Dette kommer godt til uttrykk i Hoffs improvisasjon i Kyries del to og i Brunborgs soloer, men er ellers lite tilstede. Alt i alt er jeg redd denne vakre og melodiske jazzmessen derfor ikke har særlig lang holdbarhet, verken som religiøs meningsbærer eller som musikalsk uttrykk.

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Wauvenfold - 3fold

(Wichita)

Liker du lyden av små trekkoppdyr? Her er musikken for deg!

Flere:

Helge Lien Trio - Live
Devendra Banhart - Smokey Rolls Down Thunder Canyon