Muscle of Love

Alice Cooper

LP (1973) - Warner Bros.

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Strekk i kjærlighetsmuskelen

Med denne skiva kjørte Alice Cooper virkelig av veien. Både knallåter, innstilling og sjokkeffekten mangla.

Av Jonas Prangerød

27.05.2004

Alice Coopers andre album i året 1973, Muscle Of Love, var deres første siden gjennombruddet uten Bob Ezrin. Hans kollega Jack Richardson delte jobben med Jack Douglas (også kjent for arbeid med Aerosmith, Cheap Trick og John Lennon). Bandet ønska seg et mer livelignende sound og gikk dermed for færre opptak og kortere studiotid.

Selv om Muscle Of Love solgte godt, klatret den aldri så høyt på salgslistene som forventet. Singelen Teenage Lament '74 gjorde det bra, mens tittellåta var en flopp. Noe av grunnen kan sikkert være at den skarpe og renskårne rocken fra Billion Dollar Babies ikke er like framtredende. I stedet fikk man blant annet større innslag av kabaretrock og pop.

Glen Buxton var nå kun bandmedlem på papiret. Han sto på scena under konsertene, men onde rykter skal ha det til at gitaren ikke alltid var plugga i. Mesteparten av gitarene på skiva er spilt av Dick Wagner, Mick Mashbir og bandmedlem Michael Bruce.

Skiva skulle handle mer om seksualitet og mindre om vold. Greit nok, men det betyr også at den ikke inneholder spesielt mye shock rock. Man finner heller en del halvrufsete rockelåter. flere med mye sjarm og noen som føles unødvendige. Med tanke på at vennskapet mellom medlemmene ikke var det samme, er det sikkert greit å anta at låtskrivingen heller ikke gikk like greit som tidligere.

Big Apple Dreamin' (Hippo) åpner skiva. En tung gitar/keyboard-drevet låt som beskriver drømmen om storbyen. Never Been Sold Before handler om prostitusjon. Den har ei passende blåserrekke, men blir aldri noe mer enn helt grei. At livet på veien tok på beskrives i balladen Hard Hearted Alice. Man hører at det er Alice Cooper, men mye av magien og mystikken er borte. Jeg kan heller ikke si jeg merker så mye til det såkalte livesoundet de var så ivrige på å få til.

Crazy Little Child er heller ingen rocker. Med sine gladjazz-blåsere holder den seg langt unna rock'n'roll. Den minner derimot mer om en halvslapp sak fra en middels interessant nattklubbforestilling. Working Up A Sweat er absolutt en rockelåt, men på en mer gladboogie-aktig måte enn man er vant til. Mer trøkk blir det i tittellåta, sjøl om heller ikke denne er noe klassikermateriale. Likevel er det forfriskende å endelig bli servert noe hylende hard rock. Man With The Golden Gun var et forsøk på å skrive en låt til en James Bond-film. Som det funker den sikkert greit. Den føles også helt grei i sammenhengen på skiva.

Teenage Lament '74 er ikke bare hitlåta. Det er også den mest fengende på skiva, med sin tydelige pop-appell. Den er samtidig så lett at den neppe hadde passa inn i dagens Alice Cooper-sett.

Woman Machine en omarbeiding av en tidlig låt ved navn Mr. Machine. Heller ikke denne er i stand til å redde Muscle Of Love fra å være en ganske middelmådig utgivelse. Noe av det den trengte var et par høydepunkter som kunne trekke hele skiva opp. I stedet er den fylt med ni middels forsøk.

Gjesteartistene var mange. De mest kjente var kordamene. Her fikk man nemlig Liza Minelli, La Belle, Ronnie Spector og The Pointer Sisters på ei skive. Dette sier vel noe om statusen til Alice Cooper på tidspunktet Muscle Of Love ble spilt inn. Alle gjestene og studiomusikerne hjalp nok til med å miste fokus på å være verdens mest sjokkerende rockeband.

Det er mange OK låter på skiva, men gnisten er borte. Følelsen av noe livsfarlig og at overraskelser kunne komme når som helst, mangler. Muscle Of Love er merkbart slappere og man kan i ettertid forstå at bandet sang på siste verset. Jeg kunne nok forholdt meg noe mer positiv til skiva dersom jeg ikke hadde visst hva bandet hadde vært i stand til.

Bandet kollapset under den etterfølgende turneen. Prestasjonene var ujevne, gutta slitne etter flere år uten pause og konfliktene innad ble stadig tøffere. En av konfliktene dreide seg om hvor stor rolle det teatralske skulle ha i sceneshow og image. Poenget var at bandet skulle ta seg en lang hvil i 1974/75. Flere av medlemmene (Bruce, Smith og Cooper) ønska å gi ut soloalbum. Etter noen show i Brasil kom endelig pausa. Ei samleskive ble utgitt, men bandet kom aldri sammen igjen. Vincent sørga for å offisielt endre navnet sitt til Alice Cooper, slik at han kunne fortsette en solokariere under samme navn uten å havne i juridisk trøbbel. Bruce, Dunaway og Smith slo seg seinere sammen med keyboardist Bob Dolin og en fyr kalt Mike Marconi i bandet Billion Dollar Babies. De klarte på ingen måte å gjenskape det som var så spesielt ved det originale Alice Cooper-bandet.

Groovissimo

The Sea and Cake - One Bedroom

De snor seg fjærlett innom litt bossa, litt smooth funk og soul, kutter det i kantene, og lager lett bekymringsløs pop man får lyst til å grine av.

Flere: