Mirages

CD (2004) - Alien8

Stiler:
Ambient / Elektronika / Støy / Glitch

Spor:
Acéphale
Neither More Nor Less
Aerial Silver
Celestina
Counter Attack
The Truth of Accountants
Aerial Light-Pollution Orange
Non Mollare
Kaito
Balkanize-You
Incurably Optimistic!

Referanser:
Oval
Fennesz
Jan Jelinek
My Bloody Valentine

Vis flere data

Se også:
Presents Radio Amor - Tim Hecker (2003)
Harmony in Ultraviolet - Tim Hecker (2006)
An Imaginary Country - Tim Hecker (2009)

Dark was the night, static was the ground

En mørk nattreise gjennom Montreal ledet av Tim Hecker.

Av Bjørn Hammershaug

Del på Facebook19.12.2004

Tim Hecker holder til i Montreal, og herfra har han gitt ut flere plater både under sitt eget navn og som mer tekno-baserte Jetone. Mirages er oppfølgeren til Radio Amor (Mille Plateux, 2003). Han har denne gangen med seg gjester fra hjembyens Constellation-etikett; Le Fly Pan Am (som han tidligere har jobbet med), David Migone (Set Fire to Flames, Godspeed) og David Bryant (Set Fire to Flames). Bryant legger på gitarer her, sammen med australske Oren Ambarchi. Førstnevnte står for murrende feedback på det lange, oppbyggende avslutningssporet Incurably Optimistic!, som styrer tilbake mot det metalliske innledende temaet. Ambarchi har et mer melodiøst innspill på rytmiske Kaito. Gitaren er i det hele tatt et gjennomgående element denne gangen. Hecker selv trakterer stort sett gitar (og piano) som bearbeides til det høres ut som det du vil det skal være: Lange dronestykker, badende støytåke, ubekvem industrilarm og kontemplerende nattambiens.

"An ambient-death-metal classic in waiting" sier plateselskapet Alien8 i sin beskrivelse av denne platen. Det er en setning som beskriver innholdet godt, for Mirages innledes av røskende gitarlarm og statiske forstyrrelser, visstnok basert på sønderrevne samples av en Blur-låt, titulert Acéphale (for øvrig et begrep hentet fra den franske avantgardisten Georges Batailles "hemmelige samfunn" på 30-tallet). Det bør sette deg i en stemning som gjør deg beredt for den nattlige reisen denne platen gir seg ut på. Gitarene forsvinner snart til fordel for mer pulsløs ambient glitch, men er likevel tilstede i en eller annen form gjennom hele platen. Death metal-linken som nevnes over skal ikke overdrives, for Mirages er i det store og hele en lang, nær sammenhengende flyt av formløse stemninger som bølger frem og tilbake, med unntak av Pole-aktige Kaito. Omslaget er i så måte betegnende for bruksområdet, da dette er musikk som kler den stille og ensomme natten best.

Det er i nerven mellom varm knitring og tykke lag av melankolsk støy, melodi og dissonans, at Hecker lykkes i å lage nok et album som holder lytteren våken natten lang.