Stanley Climbfall

Lifehouse

CD (2002) - Dreamworks / Universal

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Die Hard 2

Lifehouse bærer ikke styrken til å skille seg fra andre eller seg selv.

Av Øyvind Adde

Del på Facebook16.10.2002

Amerikanske Lifehouses debut No Name Face var for meg en av fjorårets hyggeligste overraskelser da den dukket opp på det europeiske markedet i fjor høst. I sum hadde de sydd sammen et sjarmerende lappeteppe av folkrock-låter, med et naturlig fokus på vokalist/gitarist Jason Wades låtskriverkunst og vokal. Nå da oppfølgeren Stanley Climbfall ligger klar for å følge opp, må jeg innrømme å besitte en viss spenning og forventning til om Wade har klart å følge opp de lovende singer/songwriter-tendensene debuten viste.

Vel vitende om at No Name Face tok sin tid å høre inn for mitt vedkommende har jeg satt den nye skiva på med jevne mellomrom og i ulike settinger over tre uker. Og med en bitteliten beklagelse å melde; Stanley Climbfall er ikke like sterk som debuten, men når det er sagt så vil jeg samtidig poengtere at det ikke er snakk om kvalitativt store marginer. Faktisk er likhetstrekkene så mange at de blir tveeggede argumenter: På en side gir de en trygghet rundt hva du får fra dette bandet, på den annen aktiviserer de et ønske om at Lifehouse ville strekke seg litt lenger og utvikle en litt mer progressiv holdning til genren de opererer i.

Den største forskjellen - og jeg understreker igjen; forskjellen er ikke stor - er at Wade & Co har tonet ned de mest åpenlyse forgreningene til den akustiske folk-musikken, hvilket har banet vei for et i større grad elektrisk lydbilde og samtidig et mer direkte uttrykk gjennom rocken som lå som et naturlig grunnlag på debuten. Ulempen er dog at det gjør bandet mindre eksklusive i det musikalske terrenget i hjemlandet der liknende stuegrunge-band som Creed, Train og (grøss) The Calling, florerer. (Siste nytt er for øvrig at Lifehouse etter innspillingen av Stanley Climbfall har rappa gitaristen Sean Woolstenhulme fra nettopp The Calling.) Det hjelper vel heller ikke å på ny hente inn Ron Aniello som produsent og Brendan O'Brien som mikser. For all del, det låter bra, stødig og trygt, men i lys av mulighetene for å gå nye veier med lydbildet er det en klar indikasjon på at Lifehouse ikke er blant de mest progressive banda der ute.

Det betyr at de igjen setter sin lit til at Wades låtmateriale skal gjøre forskjellen og avgrense territoret mot andre band i familien. Og joda, Wade er så absolutt bandets sterkeste kort i konkurranse med liknende band, men i konkurranse med seg selv og debuten havner de litt bakpå med Stanley Climbfall. Wade fører fremdeles låtene sine med en sterk melodisk intuisjon, mens man denne gangen enda tydeligere hører de vokale likhetene til Eddie Vedder i versene og Kurt Cobain i refrengene (Anchor, Am I Ever Gonna Find Out, Out Of Breath og Take Me Away). Materialet blir denne gangen dog litt for jevnt og likelydende plata igjennom, og jeg blir sittende og savne låtene som utmerker seg fra massen. Den eneste låta som strekker seg et godt stykke over de øvrige og sender en til himmels er Wash - et flott stykke poprock der de maksimerer lydbildet med deilig, åpen trommelyd, en uortodoks innledende gitarlinje og et landskapsåpnende og befriende refreng. Med unntak av den masete Just Another Name ender resten opp som hyggelige bekjentskaper som treffer litt over eller under midten på bjørka.

Jeg har ikke troen på å trekke inn et litt forslitent argument om at dette er "uforløst materiale" som forklaring på at bandet denne gangen gjør en litt svakere profil. Lifehouses uttrykk er grundig tuftet på moderne amerikansk folkrock, og således ganske satt hva gjelder muligheter for tonale klanglegginger og studiotekniske sprell. Det må snarere være Wade som har vært noe "uheldig" med låtmaterialet, og med tanke på at dette er veldig direkte i uttrykket så er det ganske enkelt loven om "det du hører er det du får" som gjelder. Enklest forklart er Stanley Climbfall mot No Name Face hva Die Hard 2 var mot Die Hard - god, trygg og formelbasert underholdning som mangler noe av friskheten og overraskelsesmomentet som i sin tid startet ballet.

Groovissimo

Jack White - Blunderbuss

Under eige namn for første gong. På drift, men gjenkjennelig, og i toppslag.

Tidligere: