It's Live Time!

Webb Wilder

CD (2007) - DixieFrog

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Vellykket liveplate fra snål rocker

Wilder og hans kumpaner gir ut sitt første livealbum, og det gjør ikke skam på den allsidige rockeren med de snurrige brillene og herlige tekstene.

Av Thomas Andersen

08.06.2007

Webb Wilder er noe av en kuriositet i musikkbransjen. Med et utseende som minner om en blanding av en plantasjeeier fra sørstatene og en privatdetektiv fra 50-årene, til dels merkelige tekster og en forkjærlighet for gammeldags rock 'n roll er det lett å avskrive han som nettopp en kuriositet.

Men det ville være å gjøre mannen grovt urett.

Webb Wilder er nemlig blant et lite knippe musikere som spiller tøff rock på tradisjonelt vis, uredd og helt uten å tenke på hva som er moderne eller riktig. Dette faller tydeligvis i smak hos enkelte (heldigvis), siden dette er hans 7. plate og turneplanen hans stort sett er full hele året. Wilder har sogar gjestet Norge flere ganger og senest i mai.

Konseptet er to gitarer som lager mye, fet vellyd, en alltid pulserende rytmeseksjon og bånn gass fra start til mål. Denne konserten er spilt inn i Birmingham, Alabama i 2005. Lyden er suveren, og sånn sett kommer det kanskje ikke så klart frem at dette er spilt inn live. Men energien er der, og at det låter så godt som det gjør, sier jo litt om kvaliteten på musikerne og rutinen bandet har.

Jerry McCains Stay Out of Automobiles sitter som ei kule fra starten og Big Joe Williams Baby Please Don't Go er enda råere enn på studioplata Doo Dad. Personlig har jeg alltid likt Wilders første plate It Came From Nashville (1986) best, og heldigvis kommer mange av låtene på denne plata derfra. En av dem er One Taste of the Bait, som omhandler ikke uventet kvinnfolk. På One Taste og låter som Human Cannonball er det bare å nyte og studere de doble og alltid samspilte gitarene, som bytter på å snedige rytmearrangement og iltre soloer.

Wilder har alltid hatt en fot i bluesen, jamfør låter fra nevnte McCain og Wiliams, og en fot i den tøffeste delen av country-leiren, der folk som Steve Earle og Lucinda Williams holder til. Låter som If You're Looking for a Fool og I Just Had to Laugh viser dette med all tydelighet. Wilder har definitivt stemmebåndene til å synge både råtøff rock og country.

Den særegne, dype stemmen kommer til uttrykk i Miss Missy From Ol' Hong Kong, mens 50-talls rockeren Wilder stepper frem i godlåter som Big Time, Poolside og How Long Can She Last. Personlig synes jeg det er her han er best. Det rocker og gynger noe fryktelig med Chuck Berry-gitar og viltre sololøp i låter som faktisk er ganske originale i oppbygning. Det er lissom ikke Benny Borg som gjør Elvis. Dessuten har låtene nerve og løftes av tøffe tekstlinjer. De handler jo ikke om noe, i kosmisk sammenheng, men de er pokker så finurlige og ofte morsomme.

How Long Can She Last er et lite mesterverk etter min mening og i familie med låter som Julie & Lucky av maestro Dan Baird. Gærne tenåringsjenter på skråplanet som har det moro på fars bekostning er jo herlig når det fortelles gjennom tekstlinjer som dette:

"Daddy was a mobile home magnet / couldn't tell his baby no / he made so much cash of that trailer trash - he thought he had to put on a show".

Hvis du liker ærlig rock 'n roll uten fakter, spilt forbilledlig av et band som aldri yter noe mindre enn sitt beste mens svetter spruter, er dette en plate for deg. Og liker du det ikke, så synd for deg, for dette er omtrent som morsomt som du kan ha det med begge beina på bakken.

Da gjenstår det bare å gjenta det berømte Webb Wilder Credo:

Work Hard, Rock Hard, Eat Hard, Sleep Hard, Grow Big and Wear Glasses if You Need 'em.

Groovissimo

Fila Brazillia - Jump Leads

To brazillianerne viser vei hvor andre chillout-mekkere faller av lasset. En elektronisk høydare!

Flere: