cover

Aman Iman

Tinariwen

CD (2007) - Independiente Ltd. / Indie

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
World

Stiler:
Africana / Blues

Spor:
Cler Achel
Mano Dayak
Matadjem Yinmixan
Ahimana
Soixante Trois
Toumast
Imidiwan Winakalin
Awa Didjen
Ikyadarh Dim
Tamatant Tilay
Assouf
Izarharh Tenere

Referanser:
Ali Farka Toure
Salif Keita
Youssou N'Dour

Vis flere data

Se også:
Amassakoul - Tinariwen (2004)
The Radio Tisdas Sessions - Tinariwen (2002)

(6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7)


Vann er livet

Musikk fra en annen verden? Eksotisk og fremmed? Neida, Tinariwen snakker til oss alle - er i oss alle.

Birgitte H. Mandelid skrev for en tid tilbake (april 2007) en interessant kronikk i Dagbladet, med Tinariwens da helt ferske Aman Iman (Water is Life) som utgangspunkt for en lengre diskusjon om "Orientalismen og verdensmusikk". Hun spurte hvorfor så mange vestlige anmeldere benyttet de samme karakteristikkene i sine panegyriske omtaler av denne platen. "Når ord som kamel, sanddyne, oase og - ikke minst - det allstedsnærværende eksotisk går igjen i så mange omtaler av Aman Iman er det på sin plass å tenke over hvorfor", skrev Mandelid. Hun trakk for øvrig frem skribenten i seriøse og anbefalelsesverdige Word Magazine som et hederlig unntak: Howard Male hadde sett seg lei på sine kollegaers stereotyper, generaliseringer og svulstige språk, og mente at "Tinariwen har blitt en unnskylding for kritikere for å kunne smøre på om hvordan den endeløse ørkenen og den nådeløse brennhete sola har preget sounden..."

Her bør jeg for ordens skyld få med at undertegnede gikk i samme "felle" med sin omtale av flotte Ammasakoul fra 2004 (7/7). For å sitere meg selv: "Amassakoul er en oase for alle som befinner seg i en musikalsk ørkenvandring. Den bærer i seg kamelens gyngende gange, ørkendynenes skjønnhet og nomadenes stolte kultur, den rommer en storhet som vi her oppe i skogene vel knapt kan fatte."

Jeg lar Dagbladets kronikør bidra til forsøk på en oppklaring: "Når noe faller utenfor det angloamerikanske pop/rockparadigmet, mangler ofte musikkskribenter fra Vesten referanser og begrepsapparat for å beskrive sounden ut fra seg selv. Da blir det ofte til at man heller sier noe om hva den ikke er, altså på hvilke områder den skiller seg fra det vi ikke kjenner, eller at man tyr til stereotyper som vekker assosiasjoner hos de fleste leserne."

Som fullstendig amatør selv i feltet "musikk utenfor vesten", kan det altså være lett å ty til klisjeer og stereotyper, og, ubevisst eller bevisst, bidra til å definere utøverne av denne musikk som "annerledes" og dermed redusere musikkens relevans. Nå er det selvsagt en veldig takknemlig oppgave å nøre opp under Tinariwens eksotiske elementer: Nomader, krigere, flyktninger - ørkenfolk og våpenbærere som dannet band i en flyktningeleir, etc. (For videre historikk anbefales, eh, våre to tidligere omtaler).

Så hva er det som får vestlige skribenter til å stotrende utbasunere sin forståelse for og kjærlighet til oaser, ørken, sol og kameler om ikke Tinariwens universelle appell. I presseskrivet understrekes nettopp dette poenget, og videre en tilnærming til å bedre forstå "fremmedartet" musikk i et større perspektiv enn mytene og sannhetens sammenvevde fortelling. Står det i følgeskrivet, og som Dagbladets skribent selv trekker frem som hjelp til forsøke å legge nedfelte fordommer fra seg: "Det menneskelige, det utrolige og det episke svøpet over den ekte Tinariwen-historien trenger ikke photoshopping eller romantisk pynt. Det er en rå fortelling om en vanlig mann som mistet hjemmet og fant trøst i gitaren, som gjennom smerte og eksil fant opp en ny musikkstil som kunne uttrykke hvem han er og hvor han går. Det er ingenting mytisk eller eksotisk over det. Du finner det samme over hele verden."

Så la kamelene ligge i fred der i solsteiken, la sanddynene vandre videre gjennom sin ørken, og åpne heller ørene til selve musikken. Utøverens bakgrunn og deres fremførelse henger naturlig nok tett sammen, men med dette som perspektiv kan det i hvert fall være mulig å styre unna de verste klisjeene.

For grunnen til at Aman Iman har fått så overstrømmende mottagelse i verdenspressen - og her hjemme - kan ikke bare være at bandet består av tidligere geriljakrigere. Det er noe utenfor deres fortelling som tiltaler, vekker assosiasjoner og som ikke minst forbløffer og griper lytterne. Autensiteten ligger i de enkle, sterke tekstene om liv og død, gjenkjennelsen i bluesriffene og call-and-respons stilen som knapper inn avstanden mellom Brownsville og Bamako, hengiveneten i den sterke og troverdige effekten de skaper med disse enkle virkemidlene.

Til nærmest hypnotisk effekt, i hovedsak fremskapt av sirkulære gitarer, vokal/kor og klapping (samt noe slagverk), representerer Tinariwen kanskje noe av urmennesket i oss, noe vi alle kan - og bør - kjenne oss igjen i, men som for mange har blitt et fjernt anliggende, noe glemt. Musikken kan være fremskapt i en omskiftelig kultur, men står rotbunden til jorden. Det er noe naturstridig og trassig over bandet som kommer til uttrykk gjennom musikk som virker å være naturgitt og spontant. Og som musikere selv fra den store ørkenen, løftes dere toner opp fra jorden og blir større enn oss mennesker. Vann er liv - for oss alle, og dette er en musikalsk oase.

Så ble det rom for et par floskler likevel.

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Deathprod - Deathprod

(Rune Grammofon)

Denne boksen presenterer et flott utvalg av Helge Stens produksjoner, og skisserer et bilde av en obskur, men viktig figur i norsk musikk.

Flere:

Motif - Expansion
Neil Young - On the Beach