Genre:
Rock
Stiler:
Goth / Symfonisk rock
Spor:
Pressure
Release
Looking Outside Inside
Leave No Trace
Underworld
Barriers
Panic
A Fine Day to Exit
Temporary Peace
Referanser:
Mansun
Radiohead
Madrugada
Pink Floyd
Paradise Lost
My Dying Bride
Nydelig, svevende og melankolsk
En samling av vakre mektige låter, fremført med følelse og perfeksjonisme.
Del på Facebook08.10.2001
Å sitte i sofaen og ikke gjøre noe som helst med Anathemas nye utgivelse i bakgrunnen, er en særdeles behagelig opplevelse. A Fine Day To Exit er nummer 8 i rekken av utgivelser, og er den mest kommersielle så langt.
Anathema ble startet i Liverpool for 12 år siden av 5 gutter. Den første perioden var en noe tyngre doomy sjanger, med en mer rå og brutal stemmebruk. Daværenede vokalist Darren White forlot bandet i 1995 og ble ikke erstattet. Gitarist Vincent Cavanagh overtok vokalistrollen og har etter min mening forandret utrykket til bandet til det positive. De har til nå blitt satt i samme kategori som blant andre Paradise Lost og My Dying Bride.
A Fine Day To Exit er en samling av vakre mektige låter, fremført med følelse og perfeksjonisme. Fra den rolige pianointroen på Pressure, som er noe inspirert av Radiohead, videre innom den noe mer uptempo drivende låta Panic, for så å gå inn for landing med Tempory Peace.
Gutta har sammen med produsent Nick Griffith klart å skape et stemningfullt melankolsk utrykk som passer stemmen til Vincent perfekt. Lydbildet er agressivt og avslappet på samme tid. Nick Griffith har tidligere jobbet med Pink Floyd, Mansum, Cast og Roger Waters, noe du vil legge merke til på skiva. Produksjonen er massiv og vakker.
Skal jeg trekke frem noen favorittlåter på skiva, må det bli Pressure og Panic. Pressure kan med riktig trøkk i media bli en hitlåt. Panic er intens, drivende og tøff med veldig bra puls. Trommisen øser på med bassisten og gitaristene like i hælene. Dette liker jeg!
Dette er en skive du kan nyte lenge, jeg blir mer og mer glad i den og oppdager stadig nye ting. Mystikken er til å ta å føle på. Jeg gleder meg til å se Anathema live, ryktet sier at de er et fantastisk liveband og vil være å finne på flere festivaler i Europa i tiden som kommer...
Siste anmeldelser
Artikler, nyheter
Mick Harvey - Four (Acts of Love)
Tidligere gitarist i The Bad Seeds, Mick Harvey, lever godt i skyggen av Nick Cave. Kjærlighet i fire akter funker både fra skive og scene. Spiller på vestlandet denne uka.
Low i Oslo
Minnesota-bandet feirer 20-årsjubileum med nytt album og turné som fører Low til Blå på lørdag. Vi varmer opp til konserten med en fersk video som du kan sjekke her.
Jenteslipp
Øya med tre nye navn i dag, Cat Power, Laura Mvulah og Mona & Maria meldt klar for Middelalderparken i august.
Groovissimo
Erlend Ropstad - Hva om det ikke er sånn som du tror at det er
()
Ein sørlending finn stemma si blant ein bunke lågmælte songar om rastlause tider.
Tidligere:
Må bare si at Anathema er et av verdens beste band, helt seriøst! Og hvilken utvikling de har hatt! Fra å være rein metallband, til å gå over i en stil som nesten minner om Pink Floyd. Men de har også en meget bra personlig stil over musikken dems, helt fantastisk! Alternative 4 er vel min favoritt, men AFDTE er også en ypperlig plate:-)!
Alt av Anathema er en fryd for øret. Judgement er et mesterstykke av en plate og One last goodbye er en sang med så forbanna mye følelser at jeg får frysninger, også etter å ha hørt den 1000x. ellers er Restless oblivion på The silent enigma en knall låt, mer doomy.