The Silent Epidemic

Insense

CD (2007) - Black Balloon / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Fra OK til bedre til enda litt bedre

The Silent Epidemic er enda et skritt i riktig retning for Insense.

Av Øyvind Rones

Del på Facebook19.03.2008

Det stilner aldri i det norske hardcore-miljøet, og det pumpes ut en hel mengde solide saker til enhver tid. Insense har alle forutsetninger for å være på toppen av den norske hardcore-haugen, men dessverre så har ingen av de to første skivene deres nådd helt opp. Det er derfor ekstra godt å bekrefte at alle gode ting er tre, og at The Silent Epidemic tar bandet opp enda et nivå.

Siden sist har de lagt til side tålmodighetstestende introer og trangen til å roe ned iblant. Det var til tider på sin plass at Insense roet ned, men det føltes aldri helt rett på deres andre skive, Soothing Torture. For det er ingen tvil om at Insense er best når det er mest mulig brutalt. Det sier seg nesten selv når man hører på denne skiva, som er i krysningspunktet mellom hardcore og metal, slik Insense alltid har vært.

Vokalen til Hjelm blir bare bedre og bedre for hver gang man hører han, og man trenger bare å gå tilbake til Soothing Torture for å se at det er fremgang. Og skiva generelt sett kunne ikke hørtes bedre ut enn den gjør, og uten å si noe negativt om Hjelms jobb bak spakene tidligere, så var det nok lurt å bruke Daniel Bergstrand (In Flames, Stonegard, El Caco) som produsent denne gangen. Kanskje høres den litt FOR bra ut, låtene til Insense kler litt mer skitten lyd enn det den har fått her synes jeg.

Men, småplukk. So far, so good. Tatt i betraktning. Og vi har ikke snakket om låtene enda. I så måte er The Silent Epidemic den desidert jevneste Insense har levert. Borte er de schizo tendensene fra debuten, og trangen til å skvise frem kontraster fra andreskiva. Vi sitter dermed igjen med en skive som føles som én, satt sammen av gjennomgående gode låter.

Høydepunktet kommer likevel ikke før helt mot slutten med The Pendulum Knife som er skammelig catchy, og riffinga sender tankene til Fear Factory mer enn noen gang før. Forrige gang jeg snakket om Insense så klaget jeg litt på Hjelms trang til å ta i bruk den rene vokalen, og selv om denne trangen fortsatt er tilstede, så fungerer det mye bedre her. Et resultat av bedre låter og bedre vokal, uten tvil.

Det er mørkt, det er brutalt og det er melodisk. Slikt kan det kjapt bli episke saker av, og Insense kommer nærmere og nærmere for hver gang de prøver. Men selv om helheten endelig er på plass, så er det ting å plukke på. Men klisjeer er til tider skikkelig ekle. Som når Hjelm skriker "Forgive me father for I have sinned" i et av skivas flere småpinlige mellompartier, da er ikke følelsen god. Men så lenge det smeller på hver side, så kan man ikke klage for mye. Og studio er uansett ikke hovedelementet til Insense, og det kommer det kanskje heller aldri til å bli. Det er for så vidt greit. Nå begynner det å bli noen år siden jeg så Insense live, men at de er i stand til å rive ned vegger, gulv og tak beviste de allerede da.

Så med et par håndfuller av solide låter som de nå har, burde alt ligge til rette for mayhem.

Groovissimo

The Modern Lovers - Modern Lovers

Tidlegare i år runda Jonathan Richman 60 år. I sin ungdom effektuerte han nokre rock'n roll grep som framleis er like verknadsfulle.

Tidligere: