cover

Some Things Just Stick in Your Mind

Vashti Bunyan

2 x CD (2007) - Fat Cat

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Pop

Stiler:
Folk / Singer/songwriter

Spor:
Some Things Just Stick in Your Mind
Train Song
Coldest Night of the Year
I'd Like to Walk Around in Your Mind
Girl's Song in Winter
If in Winter (100 Lovers) Don't Believe
17 Pink Sugar Elephants I Won't Say
Girl's Song In Winter
If In Winter (100 Lovers) (alt version)
I'd Like to Walk Around In Your Mind (alt version)


Autumn Leaves
Leave Me
If in Winter (100 Lovers)
How Do I Know
Find My Heart Again
Go Before the Dawn
Girl's Song in Winter
I Don't Know What Love is
Don't Believe What They Say
Love You Now
I Know
Someday

Vis flere data

Se også:
Just Another Diamond Day - Vashti Bunyan (1970)
Lookaftering - Vashti Bunyan (2005)


Bunyan vil bli husket

Jeg klarer ikke å slutte å høre på Vashti Bunyan.

Vi skriver ofte om marginale musikkfenomen. Ikke for å fremstå som spesielle, eller for å vise hvor mye rart vi hører på. Når vi trekker fram ukjente artister er det for å unngå at disse musikerne skal bli glemt. For de musikerne som få bryr seg om i dag, vil enda færre overhodet kjenne til om noen år. Hvis artister ikke oppnår popularitet, eller i alle fall en form for kultstatus, mens de enda musiserer er sjansen stor for at de kommer til å bli glemt.

Folk tror gjerne at musikken som overlever generasjoner er den beste. Sannheten er at musikkhistorien, som all annen historie, skrives av vinnerne. Hvis man er lite kjent i samtiden blir man det i ettertiden. Så fremt ikke noen kjemper for at en skal bli kjent, trekker en fram igjen fra anonymiteten.

Dobbeltalbumet Some Things Just Stick to Your Mind består av fengende, behagelig musikk, som man skulle tro ville slått godt an på 60-tallet. Men det gjorde det av en eller annen grunn ikke. Da hun ga ut debutalbumet for nesten 40 år siden brydde få seg om hvordan hun utleverte sin sarte sjel, så Bunyan droppet popdrømmen. Fram til Animal Collective og Devendra Banhart ved begynnelsen av årtusenskiftet hentet henne fram fra glemselen. De lot henne synge på noen plater, og ganske snart ble hun en yndling i undergrunnen.

Det er lett å forstå hvorfor. Stemmen til Vashti Bunyan er like skjør som en solskinnsdag på nordvestlandet. Hennes sjenerte synging er så hypnotiserende at jeg knapt har klart å høre på noe annet siden jeg fikk albumet. Over nydelige, lette popballader hvisker hun forsiktig om kjærlighet. Tekstene er lettfattelige, men som oftest med en tristhet i bunnen. Som når hun synger at hvis hennes elskede skulle forandre seg og forlate henne ville hun få seg hundre elskere, og glemme ham. Det blir selvfølgelig som hun forutser, men ikke helt: "It's winter now and he has changed and left me/ I let him go and now I am without him/ I don't want a hundred lovers and my heart it is so broken."

Men billedbruken hennes kan være overraskende, som på frigjøringssangen "How Do I Know": "How do I know that those mountains aren't cardboard/How do I know that the world is round/Why should I know just because you've taught me/How do I know there's a God in the sky, looking down and hearing me/ Why should yousay : I can't love any man/Have his children and still be free.

Sangene kan også være ganske morsomme. På "The Coldest Night of the Year" fremstår Vashti som uskylden selv. Hun er ikke klar for at kjæresten skal overnatte, og vil sende ham hjem. Men siden det er så kaldt ute må de i stedet krype godt sammen. Med bjeller har det hele preg av å være en slags julesang, og det er mulig det bare er meg, men en julesang om årets kaldeste natt er ganske gøyalt.

Melodiene er bygget opp av fingerplukking på gitar med strykere, xylofon, hornrekke, eller simpelthen bare plateskurring som akkompagnement. Lydkvaliteten røper ofte alderen på opptakene, for gitaren er grumsete og innimellom direkte falsk. Hele tiden er derimot nærværet til Bunyan tydelig. Hun har lent seg helt inntil mikrofonen, og utleverer seg med all sin usikkerhet. Klarest er det på demolåtene fra 1964, da sangerinnen bare var 18 år. De enkle tekstene blir meningsfylte og hjerteskjærende, med gitaren knapt hørbar i bakgrunnen.

Some Things Just Stick in Your Mind inneholder noe av det vakreste Vashti Bunyan har gjort. Denne musikken gir en fornemmelse av en svunnen, langt bedre, tid. Og jeg, som vanligvis er en motstander av å blande for mye nostalgi inn i musikk lar meg overbevise. Musikk­journalister maser altfor ofte om at musikken betydde mye mer på 1960- og 70-tallet. Men de artistene som dras frem er de kanoniserte og kjedelige, de som ble hypet på den tiden.

Vashti Bunyan viser nok en gang hvilken urett det var å overse henne fordi hun ikke ropte høyt om oppmerksomhet. I motsetning til mye av det som anmeldes på !Hissig er det i alle fall sikkert at Bunyan kommer til å bli husket.

Denne anmeldelsen ble opprinnelig publisert på hissig.no
!hissig logo

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


The Fall - Reformation Post TLC

(Sanctuary)

Det er over, men dette er begynnelsen. Grinebiter'n har fått med seg essensen.

Flere:

Wauvenfold - 3fold
Tom Waits - Blood Money