Watershed

Opeth

CD (2008) - Roadrunner / Bonnier Amigo

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Vannskille

Stadig mer polert fra Sveriges fremste death metal-symfonikere.

Av Helge Vik

Del på Facebook28.11.2008

Watershed er en passende tittel på Opeths niende studioalbum. Det er åpenbart fra åpningssporet Coil at vokalist/låtskriver Mikael Åkerfeldt og gjengen har fortsatt ferden mot det mer polerte og lyttervennlige - som også var godt i gang på deres forrige utgivelse Ghost Reveries (2005). 
Dette er nok mest bare dårlige nyheter for den mest hardbarka fansen som har vært med siden begynnelsen. For andre, mer tilfeldige lyttere, vil det sannsynligvis føre til at Opeth stadig utvider sin allerede markante fanbase.

Alle bandets karakteristiske trekk er likevel tilstede på Watershed, og det byttes takt og tone og stemmeleie i et frenetisk tempo. Men det kan virke som de bevisst har rundet av kantene der de i gamle dager ville vært på sitt mest ekstreme. Opeth har alltid vært krevende å høre på, og det er som om man må jobbe seg gjennom en vegg av lyd for å komme frem til de melodiøse og roligere partiene som er noe av det som gjør dette bandet unikt og utfordrende. På Watershed kommer disse partiene på rekke og rad, og det virker som låtene hovedsakelig er basert på disse partiene fremfor å være pustepauser fra de harde riffene og Åkerfeldts gutturale skrik. 


Samtidig er dualismen i akkurat dette noe av det som karakteriserer Opeths sound, og man kan ikke ta bort den ene på bekostning av den andre. Dette er best symbolisert gjennom søsterutgivelsene Deliverance (2002) og Damnation (2003) hvor førstnevnte er en deathmetal-riffparade mens sistnevnte er en hovedsakelig akustisk progoppvisning med et umiskjennelig analogt 70-tallspreg.
 Blandingen av disse to har påvirket Opeths videre utvikling, og deres to siste utgivelser er betraktelig rundere i kantene.



De fleste høydepunktene på Watershed er av det roligere slaget, særlig den veldig Pink Floyd'ske Burden, som har noe så gammeldags som et duellerende gitarsoloparti som fort kan gjøre lytteren komfortabelt nummen. 
Men det blir aldri så stille og rolig at det ikke med jevne mellomrom avbrytes av knallharde og monumentale riff og overveldende lydbilder som fyller opp alt som er av plass. 



Watershed er full av det som i bunn og grunn er vakre melodier, noen ganger fremført med tyngde og skrik, andre ganger i sin pureste akustiske form. Å høre på et Opeth-album vil alltid være en utfordring, og er ikke nødvendigvis noe som egner seg til enhver situasjon. 
Men er man villig til å bli med på leken, vil man bli rikt belønnet av en av moderne tids fremste eksponenter av prog-metall.

Groovissimo

Jack White - Blunderbuss

Under eige namn for første gong. På drift, men gjenkjennelig, og i toppslag.

Tidligere: