cover

Intuit

Ramona Falls

CD (2009) - Barsuk / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Indierock / Laptop / Orkesterpop

Spor:
Melectric
I Say Fever
Clover
Russia
Going Once, Going Twice
Salt Sack
Boy Ant
Always Right
The Darkest Day
Bellyfulla
Diamond Shovel

Referanser:
Broadcast
Dear Reader
Hood
Loch Lomond
Menomena

Vis flere data

(4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7)


Minimena

Én plate, 11 sanger, 35 gjestemusikere og 100.000 idéer. Her er noe å sette tennene i mens vi venter på nytt Menomena-materiale.

Her gjelder det å holde tungen rett i munnen. Ramona Falls er prosjektet til piano- og laptoptrollmann Brent Knopf fra Menomena, og han går ikke stille i dørene: 35 gjestemusikere, flere instrumenter enn i et middels stort symfoniorkester og et presseskriv på vei ut i stratosfæren med formuleringer som "en dyptgripende reise farget av kjærlighet, tap, utforskning av livet og ens eget indre."

I tillegg kunne man ha viet en hel anmeldelse til Theo Ellsworths forseggjorte cover, et sted i krysningspunktet mellom mayaestetikk, naivisme, My Morning Jackets Z og Salvador Dali.

Minimalisme er definitivt ikke tingen her.

Intuit er Knopfs første utgivelse utenom moderbandet, men det føles ikke helt dekkende å kalle det et soloprosjekt. Prosessen bak denne platen minner mer om en stor vennefest, hvor Knopf i tur og orden har oppsøkt bekjente i Portland og New York, latt dem gjøre sin greie for åpen mikrofon, for så å lap(top)pe det hele sammen i studio. Tatt i betraktning at intet mindre enn syv (!) trommeslagere er kreditert, kan man være nokså trygg på at han har fått med hele omgangskretsen.

Sluttresultatet er på den ene siden fikst, imponerende og storslått. På den andre siden ujevnt, frustrerende og en smule irriterende.

For å ta det fikse først, så er det ikke vanskelig å la seg blende av Knopfs studiotryllerier. I likhet med Menomenas Friend and Foe, er platen er blitt til gjennom et møysommelig puslespill, hvor individuelle opptak fra bidragsyterne er klippet fra hverandre, puttet i blenderen (Digital Loop Recorder blant venner) og satt sammen igjen. Legg til at omtrent en femtedel av råmaterialet består av fri improvisasjon, og det er imponerende hvor naturlig både enkeltsanger og platen som helhet flyter.

Det innledende pianotemaet på Melectric spenner forventningene umiddelbart, og lydbildet bygges snart ut med perkusjon, mandolin og digitale strykere. Den vanskelige kjærligheten går som en rød tråd gjennom hele platen, og allerede på første spor er det knute på tråden: "Please don't you give me false hope / You're free to go / I don't want you to cope / Now is when I choose to fight / To make it right / Or just to let it die."

Familiefreden hangler videre på singelen I Say Fever. Nå er det alle de fruktløse ungdomsårene som er tema: "After I met her, her teacher said "Best wait five years" / I ask my neighbors, they said it's wise to wait five years."

Sleater-Kinneys Janet Weiss koser seg tilsynelatende glugg ihjel med å tromme i stykker alle tilløp til fintfølelse i refrenget, mens bølger av knurrende gitar gjør dette til en potent loud-quiet-loud-øvelse. Og hovedpersonen innser omsider at disse femårsplanene ikke har all verden for seg: "The first five years go by and we are no longer here / I blame myself for not taking steps to draw her near."

Intuit har et virkelig storslått øyeblikk. Det heter Russia, og innehar kvaliteter som man ikke umiddelbart forbinder med denne type elektronisk musikk: En hudløs nerve, en tekst så fylt med frustrasjon og desperasjon at det river i hjertet og, ikke minst, et tvers gjennom nydelig fiolintema.

Nok en gang er det en samlivsgjenganger som skal under lupen: Streben etter respekt og anerkjennelse hos sin partner. Her presentert gjennom skrønemakeri av Baron von Münchhausenske dimensjoner; om stakkaren som samler hele Sibir i en Matrjosjka-dukke og gir den til sin kjære, skaffer henne hellig vievann fra Nilens bredder og får den kinesiske mur til å kollapse. Alt for å vise sin kjærlighet, og alltid med samme svar: "Too little too late."

I det øyeblikket det føles som om alt håp er ute, lar Knopf et lite glimt av humor skinne gjennom: "I sailed to Komodo, I fought with the dragons / When it was over, their tails were wagging / I taught them tricks, said "Sit, dragon, sit" / I brought her a pet."
Men, nei, "too little too late."

Da kan hun bare ha det så godt, spør du meg.

Intuits nest siste spor, Bellyfulla, fortjener også et par ord. Brian Arakelians akustiske gitar skinner sterkt, støttet av generøse mengder romklang og platens mest umiddelbart fengende melodi. Etter hvert slutter både strykere og et kor seg til, og sørger for at den gode stemningen holder helt inn, selv om jeg er usikker på om det er bra å føle seg som "a belly full of pills". Samme kan det være, for dette er renskåret pop - og riktig flott.

Mye å la seg begeistre av, altså, men likevel er det ting ved dette prosjektet som kan sette grå hår i hodet på selv den mest velvillige lytter.

Det mest påfallende er at låtmaterialet er ujevnt, og det er vanskelig å se for seg mer enn fire-fem av disse sangene forsvare en plass på en ordinær Menomena-utgivelse. Det er liten tvil om at første halvdel av platen er best, og hvorfor spor som Going Once, Going Twice får lov å være uengasjerende i nesten seks minutter, er ikke lett å begripe.

Avvik fra formelen, som Boy Ant (55 sekunders piano-mellomspill) og Diamond Shovel (dempet, akustisk visesang), fungerer mer som distraksjoner enn reelle pusterom, mens spor som Always Right og The Darkest Day sliter fælt med å finne fasongen, og blir dessverre mer enerverende enn engasjerende i all sin mangel på struktur og gode, bærende melodier.

Synd, for innsatsen til Knopf og hans 35 medsammensvorne hadde fortjent å krones med en minneverdig plate.

En trøst får være at et nytt Menomena-album visstnok er like om hjørnet (selv om bandet selv ikke vil love annet enn at det kommer "før 2037"). Som en forrett med hensikt å skjerpe apetitten, fungerer disse 11 sporene fra Ramona Falls helt utmerket. Bare husk å la de mindre spennende sakene ligge igjen på tallerkenen – om ikke annet som en betimelig tilbakemelding til kjøkkenet.

comments powered by Disqus

 



2009-12-22

Syns platen fungerer utmerket som en helhet, for meg er always right er et av høydepunktene på plata og the darkest day er en flott begynnelse på avslutningen av plata. 6 av 7 fra meg.

Gleder meg også til en ny menomena plate, men syns Intuit skal få lov til å stå for seg selv, det har den mer enn nok kvaliteter til!

Artikler, nyheter


Torgeir Waldemar: Natta, tankane og morgondagen

Den brenn min santen denne plata, den brenn seg fast...

Hardingfelepsykedelia
The Low Frequency In Stereo + Nils Økland = Hardingfelepsykedelia.

Podium

Hovedsiden / Siste:

Synes vel ikke det var så...
26.11.14 - 10:37

Hei, jeg heter Adrian og er...
31.10.14 - 12:26

Svart/hvitt er i det minste...
25.10.14 - 07:37

> Registrer deg som forumbruker her.

Feedback


Jeg Vil Hjem Til Menneskene - Susanna Wallumrød
Konservativ?
(05.04.11)

Memories Of A Lifetime - Ole G. Nilssen
En fantastisk CD. Blir aldri lei av denne musikken!
(03.04.11)

The Agent That Shapes The Desert - Virus
Heilt ueinig
(29.03.11)

Groovissimo


Torgeir Waldemar - Torgeir Waldemar

(Vestkyst)

Den brenn min santen denne plata, den brenn seg fast.

Tidligere:

Ought - More Than Any Other Day