Demon Days

Gorillaz

CD (2005) - Parlophone / EMI Virgin

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Ikke like genialt, men minst like originalt

Verdens mest kjente tegneserieband dukker opp igjen...

Av Vidar Tran

Del på Facebook08.06.2005

For snaue fire år siden ble vi sjarmert i senk av tegneseriefigurene 2D, Murdoc, Noodle og Russel. Disse fire utgjør det virtuelle bandet Gorillaz, som etter utgivelsen av debutalbumet med samme navn (Gorillaz, 2001), vant den respekten de fortjente for sine dristige sammensmeltinger mellom rap, hip hop, elektronika og rock. Bak dette bisarre prosjektet står Blurs frontmann Damon Albarn sammen med en bråte kjente og ukjente musikere med bakgrunn fra totalt helt ulike kanter og skorper av musikkverdenen. Når spekteret over frekvensområdet på Demon Days har en såpass stor vidde, åpner det selvsagt muligheter for nye og pirrende lytteropplevelser.

Undertegnede må innrømme at han trodde at Albarns sideprosjekt bare var et engangsfenomen der Albarn for en kort periode fikk fritt spillerom til å prøve og feile bak kulissene til de virtuelle karakterene. Men sannelig har ikke grunnmedlemmene rottet seg sammen igjen i studio, for å støpe sammen ideene og særtrekkene sine nok en gang. Suksessen som blomstret rundt forrige samarbeid var muligens en viktig pådriver for å fortsette å lage "pop hop" med høy chill-out-faktor. Men denne gangen har Gorillaz fått flere med på å dra lasset. Rapperene i De La Soul, Happy Mondays-sjefen Shaun Ryder og skuespilleren Dennis Hopper er bare noen av de som kan nevnes. Produsenten er Danger Mouse, mannen bak The Grey Album (2004), en mye omtalt remix av Jay-Z sin vokal og sanger fra Beatles' White Album, som øyeblikkelig ble bannlyst av EMI pga konflikter om opphavsrettighetene.

Basisen i Demon Days sound er fremdeles Gorillaz som vi kjenner dem. Dan Nakamuras erstatter, James Dring, programmerer avstressende og seige beats, Damon Albarn synger cockney til velkjente indie/lo-fi-gitarer og sangene åler og sleper seg rolig og uten et snev av hastverk nedover tracklisten. Og til de ivrigste lytternes store glede er det masse stilige lyder og instrumentkombinasjoner å finne her. Synth, fioliner, samples og gitarer slynger seg sammen til et stort nøste av kreativt mangfold.

Etter en noe fryktingytende intro, som kan assossieres med spøkelseskarusellen på tivoliet, smører Gorillaz først på med et lag fjærlette takter. Så geleides Damon Albarn inn sammen med knitrende gitar. Ikke lenge etterpå dekodes de rene samplene til Dring, før lynhurtige strykere fører oss videre til bare akustisk gitar og bort fra Albarns repeterende "Are We The Last Living Souls?". Albarns avslappende vokal i en minimalistisk setting er så ruvende godt for ørene. Og det er i disse momentene Demon Days viser sin sterkeste side.

Singelen og i skrivende stund hitlistetraveren Feel Good Inc, med De La Soul på mic'en, er absolutt et godt stykke arbeid. Grenser mellom ulike musikkstiler brytes og overgangene mellom sangens vekslende partier fungerer glimrende. Også her utmerker låten seg når Albarn kvitrer lett til færrest mulig instrumenter. All Alone bruker hemningsløs elektronika side om side med rap, mens Dare er en synthglad låt med et ok bidrag fra Shaun Ryder. Inntrykket man får av de nevnte sporene er at andrealbumet er en bare nesten like glad som forgjengeren. Men Demon Days er, som tittelen avslører, en relativt mørk skive. Eksempelvis er Dirty Harry, Kids With Guns, El Mañana og Fire Coming Out of a Monkey's Head preget av å være omgitt av en negativ atmosfære, som man ikke kan komme unna. O Green World er det kuttet man lettest kan trekke paralleller til Blur. Bandets frontmann har også denne gangen overført noe av arven fra Blur til Gorillaz.

Demon Days kan oppfattes som et post-terroralbum hvor man reflekterer over livet i det 21. århundret og kritiserer krig, vold og ødeleggelse ved hjelp forskjellige uttrykksformer. Det sjangersprikende og samtidig sjangerinkluderende materialet skaper variasjoner, men stemningen er med nesten uten unntak meget avslappende og en dose hypnotisk. Dette gjør også at Demon Days passer bedre som bakgrunnsmusikk enn musikk man konsentrerer seg om å høre på.

Demon Days er ikke like genialt som Gorillaz for fire år siden, men originalt, det er det.

Groovissimo

The Modern Lovers - Modern Lovers

Tidlegare i år runda Jonathan Richman 60 år. I sin ungdom effektuerte han nokre rock'n roll grep som framleis er like verknadsfulle.

Tidligere: