cover

Liar's Exit

Bikini Atoll

CD (2005) - Bella Union / Bonnier Amigo

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Indiepop / Indierock

Spor:
I Turned a Blind Eye
Bluebeard
Eve's Rib
Remains
Nervous Wreck
The Conversation
Shark Requiem
Silver Moon
Cement Names
Autumn's Child
Secret Filming

Referanser:
Explosions in the Sky
Shellac
Nick Cave
Pixies

Vis flere data

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Et bra band?

Stødig, variert indierock fra de britiske øyer, produsert uten plett og lyte av Steve Albini.

I våre dager har vi mistet respekten for Platen. Jeg skriver med stor P fordi ordet betegner et egennavn; Platen er en enhet i seg selv, som bygger på en rekke premisser vi i dag har gått bort ifra. Jeg husker selv den enorme gleden det ga meg å høre Astroburgers Romantic Bowler fra Stand On It på Roxrevyen en sen kveld, for så å neste dag skaffe meg både selve platen og en musikalsk mentor for år fremover når jeg spurte Alex Rinde fra The Margarets, som på den tiden jobbet på platebaren Jukebox i Ålesund, om de hadde en Astroburger-plate inne. Dagens unge ville sannsynligvis gått rett på Direct Connect og lastet ned sangen på et halvt minutt, hørt gjennom den noen ganger, og så latt den ligge løst i "Downloaded/diverse"-mappen og støve ned, helt til de kunne trekke den frem på ett eller annet ironisk vorspiel en eller annen gang i en vag fremtid. Ond ungdom.

Platen er en utvidelse av sangen. Platen er selve verket - sangen er bare en del av helheten, et trinn på stigen, en av årene som driver skuten fremover. Altfor mange gir i dag ut plater - løse oppsop av låter som ikke passer sammen, verdiløse best of-samlinger og håpløse, ugjennomtenkte samlinger av sanger uten en intern sammenheng.

Det er derfor det er en fryd å høre plater som Liar's Exit hvor oppbygningen er nøye gjennomtenkt, hvor utviklingen er tydelig og variasjonen forfriskende. Ikke utenkelig er det produsent Steve Albini, mannen som fant opp den Rene Lyden, som har hovedansvaret for at sluttresultatet fungerer såpass godt som det gjør.

Bikini Atoll er en relativ nyskapelse fra England, og har tidligere gitt ut platen Moratoria (2002), som ble forbigått i relativ stillhet. Imagemessig er Bikini Atoll et usigelig kjedelig band - de valgte navnet etter at de så bilder av atombombene som ble sprengt av amerikanerne på Bikini-øyene, og ble betatt av hvor vakkert noe så dødelig kan være. Bandet er bygget rundt en hovedmann (Joe Gideon), som siterer John Lennon og synger om savn, høst og tap.

Sånne ting diskvalifiserer automatisk tilgang til toppkarakter, men når bandet likevel kommer i havn, skyldes det et herlig spekter; her rekker man innom litt kjedelige ballader som Remains og The conversation, drivende flotte postpunkpastisjer som Nervous wreck og sakte oppbyggede, suggererende kutt som Shark requiem, som er som tatt ut av øvingslokalet til Albinis eget prosjekt, Shellac.

Bikini Atoll er med andre ord et litt over gjennomsnittet talentfullt indierockband, vokalist Joe Gideon høres tidvis ut som Frank Black, før han i mer hektiske passasjer heller over mot Hot Snakes-vokalist Rick Frobergs mer frenetiske toneleier, rytmeseksjonen er stramt samspilte og gitarene helt OK. Det er produksjonen og sammensetningen som gjør platen verdt å låne øre til de korte 45 minuttene den varer.

Liar's Exit er blottet for hitpotensiale, men kan lære dagens ungdom et trick eller to når det gjelder oppbygningen av en plate - her er det en helhet som ganske enkelt feier gulvet med hver enkelt del.

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Beach House - Beach House

(Carpark / Bella Union)

Den sterkaste amerikanske debuten sidan REM gav ut smått legendariske Murmur?

Flere:

Pink Mountaintops - Outside Love
Andrew Bird - Noble Beast