Crimson

Edge of Sanity

CD (1996) - Black Mark

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Hodet over vannet, eller vann over hodet?

Edge of Sanitys Crimson holder fremdeles mål, ti år etter den først ble utgitt.

Av Håvard Lunde

Del på Facebook18.08.2006

Da denne plata kom ut i 1996 var det nok enkelte som begynte å lure på om grabbarna i Edge of Sanity egentlig helt visste hva de holdt på med. En CD med kun ett enkelt spor, med en varighet på førti minutter, var ikke akkurat noe man forventet seg av disse svenskene, som på den tiden hadde gitt ut fem plater på like mange år siden de debuterte med Nothing But Death Remains i 1991. Men dog, plata fikk strålende kritikk, til tross for at den for noen nok var litt vanskelig å fordøye.

Crimson var på sett og vis et konsept-album, og for de som ikke gidder å sette seg ned og finne ut av handlingen selv, står den kort men godt fortalt i prologen i innleggsheftet. Historien, som ifølge Swanö selv var inspirert av Stargate-filmene, utspiller seg i fjern fremtid, på et tidspunkt da jordens siste generasjon ikke lenger greier å reprodusere. Menneskeheten visner hen, men idet alle har mistet håpet blir et barn født. Siden ingen kan være faren, må barnet være et resultat av en guddommelig inngripen...

1996 var et travelt år for Dan Swanö. I tillegg til Crimson ga han ut The Closing Chronicles med sitt sideprosjekt Nightingale, der han gjorde det aller meste av instrumentering og produksjon. På toppen av det hele ga Edge of Sanity ut enda et album dette året; Infernal. Her fremsto de som et nokså splittet band, og skrev og spilte inn låter hver for seg. Den egentlige grunnen til dette er uvisst, men det aner meg at bandet rett og slett gikk i oppløsning. Swanö sluttet i 1997, og med ham forsvant det melodiske som gjennom hele karrieren hadde vært et av bandets fremste kjennetegn. Tilbake sto et mer aggressivt death metal band, og med ny vokalist i Robban Karlsson ga de ut Cryptic i 1997, for så å nærmest forsvinne helt. Det skulle gå flere år før vi hørte mer fra Edge Of Sanity igjen, men det er en annen anmeldelse.

Variasjon er en viktig faktor når man skal gjøre ei såpass monumental skive som denne. Et eneste massivt verk med en varighet på førti minutter krever litt ekstra av både artist og lytter, men dersom det hele tiden skjer noe blir det langt mer interessant. En aldri så liten genistrek er det også at bandet omarrangerer noen av idèene sine, slik at du kjenner igjen ting du har hørt før, selv om det låter nytt. Snedig.

Produksjonsmessig er Crimson ei god skive, og sett bort fra bandet selv har også et par gjesteartister fått æren av å berike plata med sine prestasjoner. Anders Måreby (fra Swanös progrock-sideprosjekt Unicorn) bidrar med "Death-Cello Bizarre" (cello med fuzz?) og Mike Åkerfeldt fra Opeth synger på de fleste partiene der bandet drister seg til å spille black metal. Bare hør på partiet som kommer 28:07 ut i låta, der mektig og melodisk dødsmetall bærer fram et helvetes skrik som fremdeles gir meg gåsehud helt ned i liktornene.

Soundmessig låter bandet omtrent som på de foregående platene, der de blytunge og massive gitarene hele tiden står i fokus. Skal man sammenligne, tør jeg påstå Crimson har en mer direkte produksjon enn for eksempel The Spectral Sorrows (1993), og mer ekte, men kanskje ikke fullt så "rett i trynet" som på Purgatory Afterglow fra 1994. Like fullt er dette en milepæl i bandets historie. Dessverre markerte den også begynnelsen på slutten på storhetstiden til et av Sveriges største death metal band.

Groovissimo

Jack White - Blunderbuss

Under eige namn for første gong. På drift, men gjenkjennelig, og i toppslag.

Tidligere: