Untouchables

Korn

CD (2002) - Epic / Sony/BMG

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Når den beste ikke er best

'Boing bah tsji boing bah boing zhi booing bah tsji boing'.

Av Freddy Blomberg

Del på Facebook19.02.2003

Jeg husker ennå den dagen jeg hørte Korn for første gang. Det skjedde på et par veldig usmaklige høytalere, koblet til noe som lignet et stereoanlegg. Kjæresten min den gang kom hjem med en blå og hvit promo i pappcover med et bilde av en mikrofon på coveret, og med et flir sa hun; "Dette liker sikkert du." Til hennes store fortvilelse ble jeg stående og måpe foran høyttalerne. Åpningssporet, Twist, satt store deler av platesamlingen min opp ned og på hodet. Jeg hadde oppdaget den "nye" metallen.

Korn fant på ingen måte opp nu-metal i sitt eget lille laboratorium, musikken er bare forlengelse av historien om metall. Allikevel regner både jeg og mange andre gruppa som gudfedrene innen sjangeren. Nesten all god metall har hatt angst, hat, fortvilelse og sinne i jordsmonnet sitt, deretter har forskjellige band sådd forskjellige frø som har blitt alt fra rosa prydbusker til kjøttetende kaktuser.

Jeg vet det pr i dag er politisk korrekt å hate hele nu-metal scenen, og dessverre er jeg der. Men ikke på grunn av trenden, men på grunn av at plateselskapene har klart å ruinere en sjanger i løpet av få år. Nu-metal har mer eller mindre blitt en plageånd av en stil, som deler alle fellestegn med ethvert oppkonstruert boy-band, ikke rart, siden mange av bandene nettopp er det. Men etter min mening er Korn et av de få, og kanskje snart det eneste bandet i den nye metallen som ennå har livets rett.

For å gjøre det vanskelig; Untouchables er uten tvil samtidig det beste og også det dårligste albumet Korn har gitt ut. Eh?

La meg prøve å gjøre det enda vanskeligere. Untouchables er et perfekt album, det svinger, det tar det opp, ned - rundtomtkring, tekstene er bedre, sangene er bedre både teknisk og emosjonelt. Gutta er bedre til å spille, det lyder bedre (og jo, det er fortsatt høy jordskjelvsfaktor - eller subbass som noen kaller det) og det er rett og slett det tyngste, mest vellydende albumet deres. Korn har heller ikke solgt sjelen sin, de står frem som et enda mer kompromissløst og bunn ærlig band. Allikevel synes jeg dette er det svakeste albumet, bare fordi det er det beste. Det har på en måte blitt FOR bra, og det er for mange kandidater til singler. Den ene gode låten avløser den andre.

Egentlig synes jeg Untouchables føles litt ut som å ha vært utro uten om å ha vært det. Litt som en god gammeldags søndags fylleangst etter en av de store, blide turene på byen med småflørting, drikking og masse drikking - og noen shots. Når det er stengt, drar man hjem, alene, man har ikke tullet noe til og man våkner opp med sin kjære som normalt. Men allikevel, det er en følelse der av at man har gjort noe galt, selv om man bare har fått det beste av begge verdnene. Sånn er det å like denne Korn-plata. Den er bra, men fortjener jeg den? Har jeg lov til å like denne, når jeg liker de gamle albumene som jeg har vært gift med i mange år? Kan jeg gi pokker i lover og regler? Kan jeg bli Korn-bigamist og like all Korn?

Untouchables er en sinnssykt bra plate, så jeg hopper herved over regler og bestemmer meg for å like både nye og gamle Korn. Grådig som jeg er. Jeg gir også albumet full pott, terningkast 7 (Groove er så rock at de har satt opp terningene med en, sånn at de hvis de trenger det lille ekstra, så kan de gå en høyere enn de andre). MEN, det kommer også en minus 1 med på kjøpet, bare fordi jeg på grunn av Korn har kjøpt mange dårlige og unødvendige album. (JA, jeg vet, jeg har kjøpt et par album med Fred Durst på, men jeg kjøpte i alle fall aldri Linkin Park!!!!)

Groovissimo

Erlend Ropstad - Hva om det ikke er sånn som du tror at det er

Ein sørlending finn stemma si blant ein bunke lågmælte songar om rastlause tider.

Tidligere: