cover

Alphabetical

Phoenix

CD (2004) - Source / Virgin / EMI Virgin

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Pop

Stiler:
Pop

Spor:
Everything Is Everything
Run Run Run
I'm An Actor
Love For Granted
Victim Of The Crime
(You Can't Blame It On) Anybody
Congratulations
If It's Not With You
Holdin' On Together
Alphabetical

Referanser:
Alfie
Badly Drawn Boy
Erlend Øye

Vis flere data

(7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7)


Årets vårsoundtrack

Hvis hjertet ditt i det hele tatt banker, bør det banke for Phoenix.


Jeg husker første gang jeg hørte “United", debutalbumet til det franske bandet Phoenix: Jeg forestilte meg et nydusjet og overraskende velfrisert Thin Lizzy i baksetet av en limousin med sotede vinduer en strålende sommerdag et eller annet sted på østkysten av USA, på vei til settet av "Miami Vice". Phil Lynott strekker seg søvnig, sender jointen videre og ber sjåføren skru opp Fleetwood Mac-låten som surrer over høyttalerne. En vakker, umulig tanke.

Til tross for “Uniteds" åpenbare svakheter, ikke minst det påtrengende, brennende og litt barnslige ønsket om å skvise inn flest mulig stilarter på kortest mulig tid, skortet den ikke på magiske øyeblikk. Det skulle bare mangle at det største av dem alle, knallsingelen “Too young", endelig har blitt udødeliggjort via “Lost in translation, i en nydelig, bittersøt scene etter sigende spesialskrevet for Phoenix sin tilbakelente eksplosjon av en poplåt. Sammen med et par andre gromlåter (“Honeymoon", “If I ever feel better") dekket den nesten over sprekkene i debutskiva. Nesten.

“Alphabetical", på sin side — den for mange etterlengtede oppfølgeren — mangler ingenting. At gruppa klarer å følge opp singelkjøret med en så veldreid og catchy vårkaramell som “Everything is everything" er én ting — at både produksjon og låtmateriale holder et latterlig høyt nivå hele veien denne gangen, er et annet og langt viktigere moment. Selv de slappeste partiene, som den korte instrumentalen “Congratulations", underbygger følelsen av at dette helhetlig sett befinner seg i toppsjiktet av hva vi kan forvente på popfronten i år. Intet mindre.

Et lite referansehelvete er kanskje på sin plass — Phoenix tilhører tross alt typen band som ikke skjuler platesamlingen sin på kottet. Det kan fortone seg sånn som dette, for eksempel: Steely Dan på piknik med D'Angelo, med Prince luskende rundt i buskene, på jakt etter trusene sine. Nile Rodgers klunker på en akustisk gitar, Air gleder seg til den fordømte sola går ned og bålet kan tennes, mens noen — er det Beck? — banner fordi han har kjøpt feil batterier til grooveboksen. Alle venter på Pharell Williams, som har lovet å komme ut med Bentleyen fylt til randen av drikkevarer og damer. For eksempel.

Men dette blir likevel ikke helt riktig, for Phoenix høres — temmelig flatt sagt — mest av alt ut som seg selv. Det ene beinet er plantet i det mest eviggrønne hjørnet av musikkhistorien, mens det andre sparker fra mot en uoverskuelig framtid som er både trist og vakker. Selve kroppen, det som henger igjen her og nå, er “Alphabetical". Produksjonen er en god illustrasjon på hvor fabelaktig det kan lyde når en utpreget organisk tilnærming til musikk får lov til å kollidere med, eller krenge mot, digital teknologi — det nærmeste jeg kommer en parallell i disse dager, er vel faktisk Neptunes, selv om det de driver med — å vampe opp club bangers med analogt fiksfakseri — på mange måter er det diametralt motsatte av Phoenix sin strategi.

Noen låter kan og bør nevnes: “Everything is everything" er, som jeg var inne på, en perfekt førstesingel. Vokser gjør den også. “I'm an actor" minner ikke så rent lite om et annet fransk band — gjett hvilket — fra den plata som urettmessig ble glemt to uker etter den ble sluppet, men som var stor nok, på sin lett prog-futuristiske måte.

“Love for granted" er en tåredryppende vakker ode til de lunkne restene av et forhold. Den utgjør sammen med tittelsporet en perfekt utmeisling av det som kanskje er albumets mest opplagte lyriske credo, eller konsept: tap — av kjærlighet, av illusjoner, av kontroll. “If it isn't you", en briljant neosoul-smyger kjørt gjennom eurokverna, bør kunne spilles rundt stengetid på en hvilkensomhelst r&b-klubb og trygt sikre at telefonnumre og kroppsvæsker utveksles også den kvelden.

Et varsku, altså: Hvis hjertet ditt i det hele tatt banker, bør det banke for Phoenix. Årets yreste vårsoundtrack har gruppa i alle fall levert.

Denne anmeldelsen ble opprinnelig publisert på pstereo.no,
der den fikk karakteren 9/10

pstereo logo

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


The Megaphonic Thrift - Decay Decoy

(Hype City)

Kall meg gjerne en inhabil og fortapt fan - denne utgivelsen tar jeg i forsvar når som helst.

Flere:

Weeping Willows - Into the Light
Paganus - Kalla