cover

Plastic Fang

Jon Spencer Blues Explosion

CD (2002) - Mute / Playground

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Alternativ / Bluesrock / Rockabilly / Rhythm & blues

Spor:
Sweet N Sour
She Said
Money Rock'N'Roll
Killer Wolf
Tore Up & Broke
Hold On
Down In the Beast
Shakin' Rock'N'Roll Tonight
The Midnight Creep
Over and Over
Mother Nature
Mean Heart

Referanser:
Pussy Galore
Royal Trux
Boss Hog

Vis flere data

Se også:
A Ass Pocket O' Whiskey - R.L. Burnside & Jon Spencer Blues Explosion (1996)

(4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7)


Lite spenstig av Spencer

Gjennom en rekke bunnsolide utgivelser har Spencer gjort meg til en bortskjemt snørrunge.

The Jon Spencer Blues Explosion har i en årrekke vært leverandører av noe av det råeste og mest uslepne innenfor den alternative rocken, med sin blanding av rock og blues og reinspikka galskap. Med platen Acme (1998) ante vi imidlertid at The Jon Spencer Blues Explosion var i ferd med å utvikle seg i en mer lettfordøyelig retning.

Spenningen rundt årets utgivelse var allikevel ganske stor for min del. Var Acme bare et hvileskjær, og skulle vi nok en gang få oppleve en av rockens definitive urokråker i sitt mest fandenivoldske hjørne? Allerede etter første gjennomlytting av Plastic Fang skjønte jeg at jeg nok en gang skulle bli skuffet. Årets utgivelse fra The Jon Spencer & Co følger åpenbart i fotsporene etter Acme. Den geniale galskapen med rop og skrik og skrål og støy som særpreget plater som Extra Width, Orange og Now I Got Worry ser definitivt ut til å være et tilbakelagt stadium for bandet.

Jon Spencer og hans bandkompanjonger Judah Bauer og Russell Simins ser med andre ord ut til å ha blitt mer strukturerte med årene, og Plastic Fang er en ryddigere utgivelse enn hva jeg noen sinne trodde jeg skulle få høre fra den kanten. Etter at min umiddelbare skuffelse over Plastic Fang la seg litt, besluttet jeg å forsøke å lytte til den uten å tenke på hva jeg forventet/ håpet på fra The Jon Spencer Blues Explosion gjennom å ha vært fan siden tidlig 90-tall. Og det hjelp litt på inntrykket.

Det er liten tvil om at Plastic Fang tidvis er en dødelig fengende og temmelig sexy plate. Jon Spencer synger som om han eier verden, og groovet på mange av låtene er ofte så drøyt og går så rett i dansefoten at jeg ikke fatter at det skulle være nødvendig med house eller trance for å få folk på dansegulvene. Av enkeltsporene synes jeg Money Rock'N'Roll står ut som kanskje det mest fengende sammen med den sump-aktige Down in the Beast. Og Mean Heart må vel være det nærmeste Jon Spencer har kommet en ballade i sin mangeårige karriere. De store overraskelsene og energiutblåsningene som særpreget Blues Explosions tidligere plater ser de imidlertid ut til å ha styrt unna i denne omgangen. Selv om Plastic Fang definitivt inneholder en del høydepunkter, opplever jeg platen som litt ensidig. Det er liten tvil om at The Jon Spencer Blues Explosion beveger seg innenfor et ganske marginalt uttrykk, og på Plastic Fang klarer de ikke å være tilstrekkelig variert innenfor sitt særegne uttrykk til at hele platen blir interessant hele veien.

Totalt sett er Plastic Fang litt skuffende ut fra hva jeg forventer av New York-trioen. Samtidig er den betraktelig bedre enn 90 prosent av alt mulig annet tullball som gis ut i disse dager. Hadde dette vært første gang jeg hørte bandet ville jeg vært fra meg av lykke, men (dessverre) har de gjennom sine tidligere utgivelser fått meg til å bli ganske bortskjemt og kravstor. Jeg har blitt en Jon Spencer snørrunge.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.