cover

Take to the Skies

Enter Shikari

CD (2007) - Ambush Reality / Voices Music & Entertainment (VME)

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Hardcore / Screamo / Metal / Elektronika

Spor:
(...)
Enter Shikari
Mothership
Anything Can Happen in the Next Half Hour...
(...)
Labyrinth
No Sssweat
Today Won't Go Down in History
(...)
Return To Energiser
(...)
Sorry, You're Not a Winner
(...)
Johnny Sniper
Adieu
OK, Time for Plan B
(...)

Referanser:
My Chemical Romance
Underoath
Bring Me the Horizon
Chiodos

Vis flere data

(2 / 7) (2 / 7) (2 / 7) (2 / 7) (2 / 7) (2 / 7) (2 / 7)


Exit Shikari

Hardcore! Trance! Stadion-rock! Her må gode krefter ta ansvar.

Det har vært en bra buzz rundt Enter Shikari hjemme i England de siste par årene. Og det er slett ikke unaturlig: Per i dag er de kanskje det tydeligste eksempelet på det mange spår skal bli den nye bransjeordenen. Det vil si at fanbasen er rekruttert på MySpace, samtidig som bandet har snudd ryggen til plateselskapene, og selv tatt full kontroll over utgivelse og distribusjon.

I den samme perioden har de bygget seg opp et rykte som et forrykende live-band, noe som tydeligst kom til syne da de som det tredje usignede bandet i historien solgte ut ærverdige London Astoria (de to andre er ikke ukjente Arctic Monkeys og The Darkness).

Så hva dreier spetakkelet seg om?

"Shit! Shit!" skriker vokalist Rou Reynolds et minutt ut i Take to the Skies. Og så er vi i gang:

Stand your ground; this is ancient land/ I was guided here by the spirit's hand/ We shall meet, at Hell's gate/ This is fate, this is fate...

Herregud.

Nå er ikke Enter Shikari det første hardcore/screamo/metalcore-bandet med en usunn fascinasjon for spøkelser, UFOer og voodoo, men for å ta det først som sist: Tekstmessig er denne platen noe av det kleineste jeg har hørt.

Ikke at dette er musikk laget for lyriske refleksjoner og ettertanke i utgangspunktet, men selv etter et tosifret antall alkoholenheter og all godvilje i verden er det noe ugreit med tekstlinjer som "Not even salt can make your hands taste good" og "I just fell from the Mothership" (med mindre du er George Clinton, og tro meg, det er ikke disse gutta). Seriøst.

Så hva med musikken? 119.942 MySpace-venner (and counting) kan da umulig ta så feil?

Vel, også her er det problemer. Enter Shikari har nemlig fått en strålende idé: De blander hardcore og trance. Ikke at dette er så revolusjonerende nytt som folk skal ha det til (tenk band som Underoath og Chiodos), men det er definitivt noe annet enn det man er vant med. Og det er gjennomført til fingerspissene, med en selvhøytidelighet og pompøsitet som man må langt inn i prog-rock-land for å finne maken til.

Ballet starter med en "stemningsskapende" intro: Laserkanoner stødig mot himmelen. Lyden av stor hall. Bølger av synth. Glowsticks i lufta. Anything Can Happen in the Next Half Hour. It's all going Pete Tong.

Teksten på påfølgende Enter Shikari er nevnt tidligere. "Not all is lost, the spirit shriek/ You will be hunted, we shall seek/ Perseverance, turn the page.../ Enter Shikari, Enter Shikari." Skumle saker, men ser man bort fra dette er låten slett ikke verst. Stripper man bort synthen sitter man igjen med klassisk hardcore i Architects-gata, med et par flotte temposkifter som helt sikkert vil gjøre stor suksess live.

Mothership bruker en i overkant åpenbar metafor for å si noe om angst og fremmedgjøring (alienation, anyone...) og lar dessverre klisjéene få herje fritt også musikalsk. Særlig den spastiske riffingen omtrent to og et halvt minutt ut i sangen hadde man klart seg fint uten. At man topper det hele med nesten epileptisk synth, gjør det lett å strekke seg etter skip-knappen. Da er Anything Can Happen in the Next Half Hour langt å foretrekke, der den bruker en enkel trance-akkord til å piske opp et effektivt groove.

Den innledende synth-gitar-duellen på Labyrinth er kanskje platens fineste øyeblikk. Og igjen trekker Enter Shikari en stødig melodi opp av ermet. Det eneste som irriterer er den konstante overdoseringen av synthen. La gå, her er det stort sett begrenset til refrenget, men det er ikke mulig å fri seg fra tanken hvis man først har fått den i hodet: Denne hadde vært dobbelt så bra med et ekstra lag gitar i stedet for den konstante hviningen.

No Sssweat åpner også lovende, men skriker etter et bærende refreng, og mangler den nødvendige dynamikken for å holde på interessen. Etterhvert kastes et lite loppesirkus av lydeffekter inn i miksen, uten at det gjør annet enn å irritere. Og så var det disse tekstene:

"Where's your respect?/ Why bite the hand that feeds?/ It's not over yet/ Plenty more fingers for you to nibble," tett fulgt av tidligere nevnte "Not even salt can make your hands taste good."

Innvendingene hittil er likevel parenteser i forhold til det som kommer når Enter Shikari senker tempoet: Først ut er Today Won't Go Down in History. Måtte unge, lett påvirkelige sinn skjermes mot dette pompøse makkverket av brusende orgel, seige ballade-akkorder, volumøs tromming og patostung vokal. Det hele er over på drøye tre og et halvt minutt, men gud bedre, det er vanskelig å uttrykke i tekst hvilket monster vi her har med å gjøre. Pensum for alle som vil starte band: Ikke prøv dette hjemme.

Johnny Sniper starter med lyden av russetid, og gjør sitt beste for å kamuflere en tannløs melodi (med et skrekkelig refreng) bak et panserarrangement. Og så var det denne evinnelige, overpompøse synthen... Dette er gufne saker.

Og ikke før man har fått Today Won't Go Down in History ut av systemet, så skjer det jammen en gang til: På Adieu ender det fullstendig på softrock-felgen. En britisk anmelder prøvde seg på beskrivelsen "like Bon Jovi trying to play dance music too slowly". Han er inne på noe, for dette er svulstig, pompøst og uforløst – en god, gammeldags heavy-ballade som skriker etter lightere og total, hjernedød underkastelse. Skip, skip.

Nå skal det sies at de henter seg fint inn på OK, Time For Plan B – nok et nummer som helt sikkert vil gjøre stor lykke live, med sin markante riffing og sine trommevirvler. At de truer med å "fight like sharks" (har du noen gang sett en hai slåss?) får så være.

Og det var egentlig det.

De fleste av disse sangene har ligget ute på nettet en god stund allerede (Sorry, You're Not a Winner-EPen dukket opp allerede i 2003, mens Anything Can Happen in the Next Half Hour kom året etter). Og selv om venner av bandet helt sikkert vil sette pris på å få dem seksjonert etter hverandre, sydd sammen av deilig, sømløs produksjon, er det egentlig ikke så mye nytt å hente her (med mindre du er veldig interessert i små trance-interludium, som her finnes raust fordelt utover).

For dem som synes det er urettferdig å slakte en spennende idé: Beklager at platen ikke er bedre, og vit at skepsisen ikke er motivert av prinsipper. Det skal være en viss takhøyde, og man skal finne seg i en del. Postrock, laptop-pop, dancepunk og progdisco, kom med det. Enter Shikari er ikke gamle karene, og kanskje får de bedre fyr på grillen neste gang.

Men enn så lenge står Take to the Skies som en ruvende advarsel til fremtidige sjangerblandere: It was a fine idea at the time, now it's a brilliant mistake.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Richmond Fontaine - Post to Wire

(El Cortez)

Dei er ømme, dei er eksplosive og dei fortel skarpsindige historier frå den amerikanske sidelinja.

Flere:

Sigur Rós - Takk
Flunk - For Sleepyheads Only