jr.

Stakka Bo

CD (2001) - Beverage Records / Stockholm Records / Universal

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Sikker søndagspop.

Here we go again? Første musikalske livstegn på fem år fra Stakka Bo.

Av Lene Hovi

Del på Facebook18.10.2001

Johan Renck, alias Stakka Bo, har levert fra seg en ny plate. Det skjer ikke så ofte, dette er bare den tredje utgivelsen på 8 år. De fleste forbinder han sikkert med den store hiten Here We Go fra 1993, men man bør merke seg at Johan Renck er mer enn bare en låtskriver.

Han er så fordømt heldig, påstår Martin Renck, Johans ikke helt ukjente lillebror i presseskrivet. Og kanskje er det hans evne til å falle inn i forskjellige interessante prosjekter som får det til å gå såpass lang tid mellom platene. Etter The Great Blondino fra 1996, har han klart å etablere seg som musikkvideoregissør, og har fått navn som All Saints, Suede, Monster Magnet, Kent og ikke minst Madonna på CV'en. Han har også startet Beverage Records, et plateselskap som ønsker å plukke opp og promotere innovativ dance og elektronisk musikk i Sverige. Han har også regissert reklamefilmer og jobbet en del som DJ. Ambisjonen om å få laget spillefilm har også festet seg.

Midt oppi dette kommer altså jr.
14 spor, 14 uttrykk og 14 ulike tankerekker. En slik plate må man bruke litt tid på. Har man hørt eksempelvis fem spor, bør man vie like stor oppmerksomhet til de gjenstående ni låtene. Platen har vært i emning siden The Great Blondino kom ut, og det er hørbart at den består av nettopp fire år med veldig mange nye inntrykk og nye musikalske impulser. Dette er nemlig et sammensurium av lyder, rytmer, stiler og arrangementer.

Mute er første singel fra jr. og har allerede vært radiohit i Sverige i snart et år. En riktig lett og fin pop-låt som ikke minst Stakka Bo selv er strålende fornøyd med. Han rangerer Mute som noe av det beste han noen gang har skrevet, både tekstmessig og musikalsk. Sinister skiller seg klart ut med den slepende valse-takten, som ispedd trommemaskin og såre strykere gir et spennende lydbilde. Et spesielt lydbilde finner vi også videre på High & Low. Her har Stakka Bo samarbeidet med Joakim Berg fra Kent, men selv med et således bra utgangspunkt blir dette litt for lite spennede i forhold til Depeche Mode som mestrer akkurat slike arrangementer litt bedre.

Høydepunktene på plata for min del er Killer og We Vie, som gjør seg både på dansegulvet og hjemme i stua. En kombinasjon som er kjærkommen i pop-genren. På sistnevnte spor har han fått med seg gode bidragsytere som Fleskekvartetten, Titiyo og Nåid, og det er kan være noe av grunnen til at denne løfter seg noe over de andre låtene.

jr. kan nok by på gleder og overraskelser for inbitte Stakka Bo-fans. Generelt har uttrykket hans utviklet en litt ny linje vokalmessig sett, i tillegg til en noe mer aggressiv stil. Det er mye pompøsitet, heftige partier og spennende instrumentering og glede seg over her, og dette kan bli en naturlig søndagsplate for oss som liker melodiøs og voksen pop. Jevnt over er det lite å sette fingeren på, det sørgelige er at jeg også savner de store øyeblikken når jeg først sitter med et såpass godt utgangspunkt i hendene. Det blir ekstra skuffende å ikke finne spor av det geniale, når det ikke føles lengre unna...

Groovissimo

Jack White - Blunderbuss

Under eige namn for første gong. På drift, men gjenkjennelig, og i toppslag.

Tidligere: