cover

Secret Wars

Oneida

CD (2003) - Jagjaguwar / Rough Trade / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Stoner / Alternativ / Krautrock / Indierock

Spor:
Treasure Plane
Caesar's Column
Capt. Bo Dignifies the Allegiations with a Response
Wild Horses
$50 Tea
The Last Act, Every Time
The Winter Shaker
Changes in the City

Referanser:
Monster Magnet
Pink Floyd
Sonic Youth
Can

Vis flere data

Se også:
Each One Teach One - Oneida (2002)
Preteen Weaponry - Oneida (2008)
Rated O - Oneida (2009)

(4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7)


Bill mrk: vokalist søkes

Gjennomført plate fusjonerer elektroclash og rock, men mangler den siste lille edgen.

Musikkhistorie er en finurlig ting. Å skrive ned hvordan et uttrykk artet seg, slik at ettertiden kan få et brukbart inntrykk av hvordan det egentlig var, er ingen enkel oppgave. Se bare på Aristoteles; da han skrev om musikkens fortreffelige virkning på menneskenes affekter, foreskrevet som medisin for alskens plager, kunne han neppe tenke seg at de datidige instrumentene i fremtiden skulle erstattes av gitarer, synthesizere, basstrommer og annet viss-vass. Derfor vet vi ikke om musikken Aristoteles skrev om den gang faktisk kan ha fungert som medisin, siden vi ikke kan gjenskape den med nåtidens instrumenter. Triste greier. Når historikerne en gang i fremtiden avdekker groove.no's server og etter noen år forstår hva som står der, er det nok ikke så rent få tekster de kommer til å klø seg i hodet over; hva i alle dager var det egentlig disse folkene skrev om? Så hvordan vedgår egentlig dette Oneida? Jo, på den måten at Oneida er vanskelig å beskrive; Secret Wars er en paradoksal plate det ikke er lett å bli klok på, og å gjøre rede for hvordan den fungerer er en bortimot uoverkommelig oppgave

Jeg skal imidlertid forsøke, ved hjelpeløst å melde at Secret Wars er en veldig tøff plate, en plate med originale melodier, med kreativitet og dyktighet i bøtter og spann, med en haug skikkelig bra låter. Men så er den egentlig ikke spesielt bra likevel; de har nemlig en vokalist også. Det føles så utrolig råttent å skulle rakke ned på en vokalist på kategorisk vis, det blir litt som ordvekslingen "du er stygg, jeg er feit, jeg kan slanke meg". En gitarist kan godt få litt tyn for å være talentløs, for så å mure seg inne med gitaren i noen måneder og stige ut i lyset som en regelrett gitarguru, men det samme kan du ikke gjøre hvis noen forteller deg at du har en nitrist stemme. Men det har altså Oneidas vokalist, Papa Crazy.

Dette trekker ned utgivelsen i en så betraktelig grad at det er til å grine over, han synger nemlig ikke dårlig heller, rent teknisk er det helt OK, og det er kanskje det som er problemet. Mange vokalister som har gjort seg bemerket har hverken hatt spesielt imponerende stemme eller god sangteknikk, men de har hatt særpreg, og en stemme som har passet til musikken. Det er det lille ekstra som mangler her, hadde han hørtes littegranne mer frustrert ut, sunget over litt flere oktaver, engasjert seg litt mer, eller hatt en artig liten talefeil, kunne det kanskje fungert. Men det gjør det altså ikke, ihvertfall ikke i mine ører. Jeg vil imidlertid ikke avskrive platen av den grunn. Som sagt er det resterende, altså musikken, skikkelig bra, og hadde de rett og slett kuttet ut vokalisten hadde jeg i hvert fall gitt platen en sekser.

Musikken kan best beskrives som en slags indierock med elektroniske innslag, et hyperaktivt keyboard gjør underverker for å drive frem sprudlende rockemelodier som gir låtene et hektisk og ekstremt driv som til tider er regelrett imponerende. Oneida spiler beintøff rock, som kan trekke paralleller til post-punk, hardcore og stoner, krydret med de nevnte elektronika-elementene. Med andre ord en både ambisiøs og spennende plate. Bortsett fra den forbaskede vokalen, altså.

Hvis noen skulle lese dette en gang i fremtiden når alle musikalske spor etter Oneida er borte, kan de med andre ord ta det med ro. Det er litt synd at de går glipp av de artige melodiene, men de kan prise seg lykkelig over å slippe å høre de selvsamme melodiene forsures av den kjipe vokalisten.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Belle & Sebastian - Push Barman to Open Old Wounds

(Jeepster)

Eventyrlig samler fra et band som i sin tid ble skrotet til fordel for Kathrina and the Waves, om enn bare på film.

Flere:

Loscil - Triple Point
Noxagt - Turning It Down Since 2001