cover

I Am Not Afraid of You and I Will Beat Your Ass

Yo La Tengo

CD (2006) - Matador / Playground

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Poprock / Psykedelia / Ambient / Folk / Country / Krautrock / Kammerpop / Jazzpop

Spor:
Pass the Hatchet, I Think I'm Goodkind
Beanbag Chair
I Feel Like Going Home
Mr Tough
Black Flowers
The Race Is On Again
The Room Got Heavy
Sometimes I Don't Get You
Daphnia
I Should Have Known Better
Watch Out for Me Ronnie
The Weakest Part
Song for Mahila
The Story of Yo La Tango

Referanser:
The Velvet Underground
Sonic Youth
Stereolab
The Beatles

Vis flere data

Se også:
And Then Nothing Turned Itself Inside-Out - Yo La Tengo (2000)
Summer Sun - Yo La Tengo (2003)
Summer Sun - Yo La Tengo (2003)
Prisoners of Love: A Smattering of Scintillating Senescent Songs 1985-2003 - Yo La Tengo (2005)
Popular Songs - Yo La Tengo (2009)

(7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7)


Lyden av elskelighet

James, Ira og Georgia er fremdeles musikere å være glad i. Takk og pris for at noe er konstant.

Jeg tror det var videoen til "Tom Courtenay" som fikk meg til å skjønne det – Hoboken-trioen skal varme opp for et gjenforent The Beatles og bassist James McNew insisterer på å stille opp med kappe og kattunge. Yo La Tengo er verdens mest elskelige band.

Dette var for lenge, lenge siden, i et tiår da det fremdeles var mulig å se musikkvideoer med band som betydde noe for meg. I høst, en evighet senere, gir Yo La Tengo ut sitt tolvte album. Mobiltelefonene har blitt mindre, botox-injeksjonene har blitt større, men James, Ira og Georgia (vi er selvfølgelig på fornavn) er fremdeles musikere å være glad i. Takk og pris for at noe er konstant.

Dette årtusenets And Then Nothing Turned Itself Inside-Out og Summer Sun representerte en fokusering av Yo La Tengos uttrykk. 90-tallets altomspennende indie-eklektisme ble forsiktig byttet ut med en slags lavmælt dronepop. Misforstå meg ikke, dette er nydelige plater, særlig førstnevnte som er et lite mesterverk innen sløy sommerkveldsatmosfære og dyptloddende ekteskapsterapi. Men jeg tror likevel mange i det stille har savnet sjangerkaoset fra I Can Hear the Heart Beating as One, der blodsukkersøte poplåter avløses av intense skotitte-ekskursjoner og jammete droner.

Derfor vil nok mangle bli ekstra glade av å høre I Am Not Afraid of You and I Will Beat Your Ass. Yo La Tengo bærer nok en gang platenerdstempelet sitt med stolthet, og graver overbevisende fra sin leksikalske musikkunnskap. (For videre prov på bandets nærmest autistiske popkulturelle minnebank – hør Yo La Tengo Is Murdering the Classics, som også kom i år. Der pløyer trioen gjennom en drøss av ønskelåter, på direkten i radiostudio, alt på første gjennomspilling.)

Plata sparkes brutalt i gang med den elleve minutter lange kraut-pulserende "Pass the Hatchet, I Think I'm Goodkind". Bassen til McNew ruller og røsker, Ira Kaplan får agere gitarhelt og alt er bare velstand. Det er helt umulig å la seg rive med, eller i det minste å nikke forsiktig med hodet, og vi skjønner at det også ligger en anelse alvor bak albumets lett tøysete tittel. Etter denne åpningen er det som slusene åpnes. Det er ingenting Yo La Tengo ikke kan. Spretten nynnepop: "Beanbag Chair". Barokk kammerpop: "Black Flowers". Discoflørt og falsettvokal: "Mr. Tough". Yndig Georgia Hubley-ballade: “I Feel Like Going Home". Og enda er vi ikke halvveis gjennom de rike og rause knappe 80 minuttene som tilbys.

Jeg har registrert at enkelte anmeldere og andre noksagter med sviktende smak og dårlig hørsel klager på at Yo La Tengo denne gangen gaper over for mye, at I Am Not Afraid of You and I Will Beat Your Ass er for lang og for sprikende. Dette er sannsynligvis de samme som kan få seg til å mene at det er noe som heter "for mye sjokolade" og at julaften kommer for ofte. Når så gode mennesker øser ut av sitt overflødighetshorn synes jeg nesten det er litt frekt å klage. Og ikke nok med at låtmaterialet er utrolig jevnt og solid, på en magisk måte klarer de å sy det sammen til en helhet som overgår de for seg selv imponerende enkeltdelene. Albumet rammes inn av den allerede omtalte Neu!-flørten "Pass the Hatchet, I Think I'm Goodkind" og den enda lengre avsluttende "The Story of Yo La Tengo". Gitarene kimer, blikket senkes og vi er i mål. Ganske nøyaktig midt i, som et spir eller et samlende nav, finner vi "Daphnia", en trio-komposisjon for klunkende piano, gitar og gresshopper. Det høres ut som en outtake fra And Then Nothing Turned Itself Inside-Out, og det høres fordømt riktig ut.

Til å begynne med kan denne måten å strukturere albumet føles litt kunstig og tilfeldig ut, men etter flere gjennomlyttinger er det akkurat som brikkene faller på plass og avslører den røde tråden i motivet. Og tro meg, dette er en plate man vil høre flere ganger, dette er en plate som forsiktig, ikke brautete, trenger seg inn i livene til de som lytter. Jeg vet ikke hvordan de gjør det, Yo La Tengo, men de klarer å få ukompliserte og unnselige ting til å føles så viktige, gang på gang.

Tilbake til start. I Am Not Afraid of You and I Will Beat Your Ass er lyden av elskelighet. Yo La Tengo bryr seg, og det gjør meg lykkelig, nok en gang.

Denne anmeldelsen ble opprinnelig publisert på pstereo.no,
der den fikk karakteren 9/10

pstereo logo

comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo