Webster Lewis in Norway - The Club 7 Live Tapes

Webster Lewis

CD (2007) - Plastic Strip

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

The gospel according to Webster Lewis

Ukomplisert, oppriktig og spontant, et rått stillbilde fra Club 7s historie og et stykke bortgjemt artisteri på høyde med store, kjente navn.

Av Dag Erik Asbjørnsen

16.05.2007

Det at norsk jazz har et såpass godt rykte internasjonalt skyldes i stor grad arbeidet til et titalls ildsjeler de siste 50 årene, ikke minst innen Club 7-miljøet i Oslo. Å få utgitt norsk jazz i 1970 var ikke stort lettere enn å få utgitt rock, det vil si nesten umulig. Senere storheter som Rypdal og Garbarek måtte som kjent til Tyskland for å finne plateselskapet som fikk fart på karrieren. En av de få her hjemme som var opptatt av å skape større mangfold i plateutgivelsene var pop svengali Arne Bendiksen. Alt dette munnet etterhvert ut i utgivelsen av dobbeltalbumet Live at Club 7 på plateselskapet Sonet med den amerikanske soul/jazz legenden Webster Lewis. Bendiksen medvirket også sterkt til legendariske norske utgivelser på Sonet med gruppene Hole in the Wall og Junipher Greene.

Det har vært en vedvarende interesse for soul/jazz og "rare grooves" de siste 10-15 årene i kjølvannet av acid jazz-renessansen tidlig på 1990-tallet. Som en følge av dette har mye gammelt gull kommet ut på nytt og noen ganger fått større anerkjennelse og utbredelse enn i sin egen samtid. Når det gjelder nyutgivelser har det lenge vært en tommelfingerregel å styre unna flimsete nyutgivelser fra de store plateselskapene dersom det overhodet er mulig. Her er det bedriftsøkomiske prinsipper om varehandel av "enheter" som gjelder og produksjonsbudsjettet for disse skal være minimalt. Medfølgende dokumentasjon som kunne sette utgivelsen inn i en musikkhistorisk sammenheng mangler ofte helt. Det tryggeste er selvfølgelig å selge folk plater på nytt som de allerede har i fra før, gjerne med tarvelige øvingsmikser eller andre kasserte studioopptak som lokkemat. Heldigvis har denne kremmerholdningen gitt grobunn for en rekke små selskaper som innehar stor kunnskap innen sitt spesialfelt, hva nå enn dette skulle være.

På disse breddegrader har platesamler/kunsthistoriestudent Lars Mørch Finborud tidligere satt sammen Maiden Voyage-serien sammen med Øyvind Eplefjord. Her kom ukjente størrelser som Sven Libaek og Helge Hurum endelig til sin rett i selskap med fetisj-artister som Rain, Difference, Titanic, Arne Nordheim, Karin Krog og Little Earl and the Sapphires. Ingen her i landet hadde tidligere forsøkt å gi ut samlinger som favnet så vidt. Fellesnevneren var kanskje at publikum på Club 7 ville ha likt hele repertoaret, men en generasjon virker det som om interessen er reinkarnert av en ny og yngre åndselite. Finborud har nå tatt saken i sine egne hender og har grunnlagt selskapet Plastic Strip, hvis mål er å dokumentere skandinavisk musikk i spenningspunktene mellom jazz, funk, elektronikk og psykedelia fra midten av sekstitallet og rundt 15 år framover i tid. Flere utgivelser av materiale fra NRKs rikholdige arkiver er planlagt. Finborud snuser også i lydarkivene til Henie Onstad og Jazzarkivet i tillegg til støvsuging hjemme hos diverse spolebåndsentusiaster med blank isse, lange krøller i nakken og runde briller.

Tilbake til utgangspunktet: Hvordan kunne det ha seg at en amerikaner som slett ikke var rik og berømt endte opp med en plateutgivelse i lille Norge? For Webster Lewis sin del kunne plata sikkert like godt vært utgitt i Øvre Volta. Saken dreier seg selvfølgelig om spillejobber. Skuespilleren og rhythm & blues-sangeren Little Earl Wilson kom til Norge allerede midt på 1960-tallet og spilte på Club 7 med The Sapphires og gjorde visstnok en del prosjekter sammen med Inger Lise Rypdal, Jan Garbarek, Geir Wentzel og Fred Nødelund (finnes noe av dette på teip?). En annen amerikaner som skapte enda større ringvirkninger i det (dengang) unge norske jazzmiljøet var George Russell. Han bodde i Skandinavia mellom 1964 og 1969 og hans musikkteori fikk stor innflytelse på Garbarek og Rypdal. Deretter returnerte han til USA og ble lærer på New England Conservatory of Music i Boston. Blant hans studenter var en ivrig pianist ved navn Webster Lewis, som i januar 1969 hadde startet en kvintett med supergroove-slagverker Jimmy Hopps, saksofonistene Stan Strickland og Bobby Greene, og vokalist Judd Watkins. Russell fikk sommeren 1971 i oppdrag å framføre et bestillingsverk på Kongsberg Jazz Festival. Han valgte å invitere med seg gruppa til Webster Lewis for å framføre dette bidraget (Webster Lewis spilte også en egen konsert på denne festivalen). Etter noen dager med jamming i Oslo ble gruppa oppdaget av Club 7s Attila Horvath og straks invitert til å spille der for seks påfølgende kvelder. Lydtekninker og jazz-entusiast Hallvard Kvåle hørte den første konserten den 25. juli og ble så imponert at han kontaktet sjefen sin, Arne Bendiksen, for å ordne med lydopptak og plateutgivelse. Ekstra instrumenter ble lånt inn, blant annet Helge Grøslies Hammond B3. De to siste Club 7-kveldene ble det gjort over 10 timer opptak som gav grunnlaget for det dobbeltalbumet som utkom i januar 1972. Salger var neppe stort, men plata har lenge vært kjent blant DJer og andre samlere av rare grooves.

Plastic Strip har liksågodt klint til med en velfylt dobbelt cd der halvparten av materialet ikke har vært offentliggjort før. Synd at verken Lewis eller Kvåle fikk oppleve dette, de hadde nemlig ambisjoner om en 4 LPers utgivelse, men så langt ville ikke en gang en åpensinnet Bendiksen strekke seg!

Er dette noe bra, da? En anmelder i Aftenposten mente at Webster Lewis-kvartetten live på Moldejazzen sommeren 1972 var selve høydepunktet og langt overgikk Chick Corea og Weather Report. 35 års markedsføring og namedropping fra folk med ekstremt dårlig hukommelse har selvfølgelig snudd ting på hodet, men Webster Lewis Post-Bop, Space-Rock, Be-bop, Gospel Tabernacle Chorus and Orchestra BABY funker som F! The groove is here, ville en avdød mann raskt ha konstatert.

Ta for eksempel åpningssporet Do You Believe (20:32). Her driver Hopps og Lewis noen herlig synkoperte rytmemønstre som bryter ut i noen ville, rullende klimaks. Dette er en saftlig oppvisning i solid Hammond B3 soul/jazz som bruser hanete mot sjangerens grunnlegger Jimmy Smith. Saksofonspillerne Strickland og Greene bidrar på dette sporet mer minimalistisk enn man ofte venter i jazz, de kan være tause i lange perioder før de kommer og fyller inn gjentatte, unisone riff omtrent som Dick Heckstall-Smith gjorde det i Colosseum-perioden sin. Dette her minner meg også mye om et par av tidenes mest undervurderte live-opptak, nemlig to Traffic-inspillinger gjort på Fillmore West i 1968 (Feelin' Good og Blind Man). Dette er stedet hvor gruppa for en stakket stund framstår som soul/jazz-genier med Winwoods ivrige Hammond B3 pedalbruk og fuzza tangentsoloer, Chris Woods forståelsesfulle sax og fløyte-innfyll og Jim Capaldis finslepne, verdensmusikk-inspirerte rytmer.

Jeg får ikke like mye ståpels av resten av CD1. Saturday Night Opening åpnet vel formodlig konserten den kvelden og jeg får vanskelig å nullstille meg etter den heftige åpningen. Dette er Griegs morgengjesp, men sjangeren er jazz og instrumentet er sax – det er altså "morgen" klokka elleve om kvelden og trommisen har ikke en gang stått opp! Kanskje kontinuiteten kan rettes opp ved å programmere cd-spilleren, men uansett er neste spor Mr. Knots en rivende post-bop blow-up. Enda mer improvisasjon blir det på Space Rock (15:28) – Coltrane i himmelen? Xhol Caravan i Wiesbaden? Santana i Tokyo?

Mye av det tidligere uutgitte materialet på CD2 er vel så bra som det som i sin tid kom på vinyl. Silent Lights og Up on the Roof er kortere stykker med lettere tilgjengelig materiale, som altså ble nedprioritert av Lewis, Kvåle og Jan-Erik Kongshaug i forhold til noen svært lange partier med improvisasjon. Strickland bytter ut saksfonen med fløyte på sporet med den passende tittelen Club 7 Latin og byr på eksotiske klanger som gjenkaller Herbie Mann, Roland Kirk og Hubert Laws. Mer irriterende er det med en ny, 17-minutters versjon av Do You Believe, irriterende fordi den andre versjonen er bedre - var de øvrige sju og en halv timene med opptak bare overlappinger? Også It's Your Thing forekommer i to versjoner. Arne Bendiksen får behørig nok også et kvarters "blow" oppkalt etter seg, Strickland og Greene er igjen i sentrum her som på mye av det øvrige materialet på CD2.

To og en halv time i denne tidsmaskinen kan bli litt tung kost, men dette materialet har definitivt også sine tidløse kvaliteter. Dette er ukomplisert, oppriktig og spontant, et rått stillbilde fra Club 7s historie og et stykke bortgjemt artisteri på høyde med store, kjente navn. Berømmelse er 1% talent og 99% lotto, der trekningen på urettferdig vis foretas av de multinasjonale plateselskapene. Webster Lewis og utallige hadde aldri noe mulighet til å vinne.

Noe som gjør det så forbasket spennende å foreta sin private lottotrekning hver uke og oppdage de sanne heltene!

Groovissimo

Kråkesølv - Trådnøsting

Stilsikkert, kreativt og bemerkelsesverdig fra Kråkesølv, som gjør den beste norske debuten på årevis.

Flere: