cover

Routine

Don Lennon

CD (2005)

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Pop

Stiler:
Indiepop / Singer/songwriter / Humor

Spor:
What SNL Stands For
Best Years of Our Lives
The Trust Fund
He Created a Monster
Last Comic Standing
My Routine
My Resume
Junior Year Abroad
Northampton
The Death of My Imagination

Referanser:
The Magnetic Fields
The Smiths

Vis flere data

Se også:
Downtown - Don Lennon (2001)

(4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7)


Morsomheter fra det nordøstlige USA

Postmoderne trubadurpop med intrikate betraktninger fra USA.

Kan man si noe som helst om Don Lennons musikk uten å ha vært i USA? Jeg har stilt meg selv dette spørsmålet mange ganger under gjennomlytting av Lennons siste påfunn, albumet Routine. Og uten å gi et fullgodt svar kan jeg i hvert fall så langt konstatere at det er på høy tid med min første tur over Atlanteren. Her legges det nemlig ut om offentlige, amerikanske personligheter, stort sett tv-kjendiser, som for meg fremstår som ukjente. Jeg har en bestemt følelse av at det finnes et annet Amerika, beyond Larry David, som få ikke-amerikanere kjenner til. Og siden disse fenomenene, stort sett fra det nordøstlige hjørnet, er så sentrale på platen, blir fallhøyden stor for den postmoderne trubaduren Don Lennon.

Don Lennon, eller Martin Philip som er hans egentlige navn, drev med mer eller mindre subtil utdriting av Lenny Kravitz og Dave Matthews på sin forrige plate Downtown. Dette til stor, humrende glede for denne musikkanmelder. Mulig mitt bifall av Downtown har å gjøre med at albumet kretset rundt store musikalske artister og at de morsomme beskrivelse ble oppfattet som spot on. Tekstene på denne siste utgivelsen er som allerede nevnt, verre å finne ut av. Mange navn på personer og begreper går meg hus forbi. Litt flaut må jeg erkjenne at jeg måtte google SNL, som er helt sentralt i anslaget What SNL Stands For. Forkortelsen står altså for Saturday Night Live. Flere gode poenger blir riktignok påpekt, og oppfattet. Som at kjendiser som posthumt blir presentert i tv-program, alltid blir fremstilt som mye større og innflytelsesrike enn hva tilfellet faktisk var: "They blew it out of proportion, like the tv always does" [om skuespilleren John Ritter fra blant annet såpeseriene Three's Company og 8 Simple Rules, som brått døde på settet i 2003, red. anm.].

Morsomheter blir også gjort om Matt Damon og Don Lennons (og min) barndomshelt Bill Cosby. Likevel er det nærmest et under for meg at Lennon ikke har trykket et teksthefte i coveret! Det ville gitt flere a-ha-opplevelser for den jevne lytter. Til Lennons fordel må det likevel sies at han hele tiden har ambisjoner om å skrive gode tekster. Slik at nye oppdagelser som regel kommer etterhvert, som det gjorde i epistelen om ny-jappe-tendensene i Trust Fund og dilemmaene som ligger i det å skrive sin egen cv (My Resume).

Vurdering av petitskribenten til side, Don Lennon lager fin popmusikk. Og Routine har jevnere melodikvalitet enn forrige plate Downtown. Gode, underfundige melodier går her igjen. Ofte blir han sammenlignet med Magnetic Fields og The Smiths, og jeg er ikke uenig i at han gresser på de samme enger, selv om Lennon ikke har samme evne til å jevnlig skape supre melodier på et skrint instrumentgrunnlag. Enkelte geniale trekk finner man riktignok, blant annet på sporet He Created a Monster, hvor flat og "skummel" dead-pan vokal blir paret med en feiende flott melodilinje. Og låten Northampton som bare er fin, rett og slett.

Når undertegnede er en smule skuffet over eget tekstutbytte, lar han tvilen komme tiltalte til gode. Kanskje det er jeg som er den skyldige? Kanskje det er jeg som burde reist til USA før jeg begynte å komme med kritiske bemerkninger mot et amerikansk produkt jeg ikke er i stand til å se den fulle og hele storheten i. Routine er uansett en plate man kan ha liggende og la tekstmessig vokse ved jevnlig lytting. Og der scorer Lennon høyt - der andre artister ville nøyet seg med kjedelige popsanger om en fyr som fikk/ikke fikk en jente.

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


The Core & Nils Olav Johansen - Blue Sky

(Jazzaway)

groove har bedt to av våre jazzskribenter se nærmere på The Cores andre album. Audun Reithaug Rasmussens analyse følger her.

Flere:

Madder Mortem - Desiderata
Turboneger - Scandinavian Leather