cover

The Vanishing Act

Øyvind Holm

CD (2005) - Cutwater Records / Voices Music & Entertainment (VME)

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Pop

Stiler:
Folkpop / Psykedelia

Spor:
Salt-Mutated Summer Breeze
Sunday Church Bells Chime
Wait My Time Away
Cut Me Loose
There's Always May
(A Good Taste of) Everything
Seven Years
The Skeleton Key Pt. 2
Neighbourhood Watch Patrol
The Vanishing Act

Referanser:
Dipsomaniacs
The Beatles

Vis flere data

(3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7)


Ikke akkurat dipsomanisk

Soloplate fra mannen bak landets mest oversette band.

Dipsomaniacs har i en årrekke vært Norges mest oversette band. Tross fem album med overveldende gode anmeldelser og skryt fra mange hold - nasjonalt og internasjonalt - kom aldri bandet særlig av flekken kommersielt sett. I 2004 ble Dipsomaniacs mer eller mindre formelt oppløst - i hvert fall inntil videre. Med The Vanishing Act er altså Øyvind Holm - vokalist, låtskriver, gitarist og mastermind i Dipsomaniacs - ute med sitt første soloalbum. Kverulanten i oss vil kanskje påpeke at både på Bumble Bee Eyes (1997) og Reverb No Hollowness (1998) også kan regnes som soloalbum siden Dipsomaniacs = Øyvind Holm på den tida, men OK.

Øyvind gjør som seg hør og bør for en soloartist det meste sjøl. Han trakterer stort sett alt bortsett fra trommestikkene, hvor han får hjelp av Tussler-trommis Even Granås, I tillegg er to av låtene på albumet skrevet i samarbeid med Bent Sæther fra Motorpsycho.

Hva skiller så The Vanishing Act fra de tidligere Dipsomaniacs-albumene? Kompet er litt lettere og luftigere, det psykedeliske preget mindre fremtredende, og variasjonen, eller spriket om du vil, mindre. Platen starter friskt med Sæther/Holm-komposisjonen Salt-Mutated Summer Breeze, en fengende og kompakt poplåt som fungerer ypperlig som førstelåt. Det fortsetter fint med Sunday Church Bells Chime, som har en folkbasert melodi krydret med munnspill og pene harmonier. Deretter synker dessverre låtkvaliteten betraktelig, og ingen av de påfølgende fire låtene evner å fremstå annet enn en uadskillelig grå masse. Det er selvsagt godt håndtverk, pent og bra spilt og "de greian der", men Holms låter holder til min store overraskelse ikke annet enn middels nivå.

Det sparker litt igjen av den 60-talls inspirerte Seven Years, men også denne falmer dessverre for fort og holder ikke ønsket standard. Det gjør derimot avslutningslåta, som er albumets tittellåt, og også er skrevet sammen med Bent Sæther. Med en psykedelisk, men først og fremst smygende og drivende god melodi er dette en ny Holm-klassiker, eller skal vi si Sæther-klassiker. Det er ikke godt å si hvem som skal få hovedæren... Men det er slående at albumets to klart beste låter er resultat av samarbeid med Bent Sæther - noe jeg definitivt ikke ville trodd på forhånd - spesielt med tanke på den labre kvaliteten på de siste års Motorpsycho-utgivelser. Kanskje burde de to trønderne slått seg sammen og dannet et superband?

Tross et par kjempelåter er likevel dette en svak plate. Det er mulig jeg hadde konkludert annerledes om det var en debutant, men det er Øyvind Holm tross alt ikke lenger (med fem fulle album og diverse singler og EPer med Dipsomaniacs). Har du hørt mye fint om Holm, og det har du sikkert - med rette, så er ikke dette stedet å begynne. Prøv heller Dipsomaniacs' Braid of Knees (1999) eller Praying Winter (2003).

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Fever Ray - Fever Ray

(Rabid)

Elektronisk brilijant og lyrisk overlegent fra Karin Dreijer, som har laget ei plate som simpelthen er uimotståelig.

Flere:

Arthur's Landing - Arthur's Landing
Father John Misty - I Love You, Honeybear