cover

From Elvis In Memphis

Elvis Presley

CD (1969) - RCA

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Pop / Rhythm & blues / Soul

Spor:
Wearin that loved on look
Only the strong survive
I'll hold you in my heart
Long Black Limousine
It keeps right on A-hurtin
Im movin on
Power of my love
Gentle on my mind
After loving you
True love travels on a gravel road
Any day now
In the ghetto

Vis flere data


Ett spor:
Power of my love

Du er kanskje ikke klar over det, men du trenger Elvis i livet ditt.

Det finnes dager, uker og måneder da jeg ignorerer ham, jeg også. I lange perioder er Elvis Presley bare en oppblåst fyr med kinnskjegg, hvit drakt og størknet dressing i munnviken - en stor klisjé, med andre ord. Og en veldig død mann. Men det er også dager da Elvis Presley er 34 år, ser forbannet godt ut og er på vei inn i Lincoln "Chips" Moman sitt studio nord i Memphis for å spille inn sin aller beste plate. Det er i slike øyeblikk - og når jeg hører låter som "Long black limousine", "Wearin' that loved on look" og "Power of my love" - jeg forstår hvorfor Christian Slater sin rollefigur i "True romance" ville ha valgt Elvis, dersom han måtte ha pult en mann.

"Power of my love" er ikke den mest kjente sangen mr. Presley ga liv til i det lille, men legendariske American-studioet i 1969. Den tittelen må gå til "In the ghetto", "Kentucky rain" eller kanskje "Suspicious minds". "Power of my love" er strengt tatt heller ikke den beste sangen Elvis gjorde disse dagene i januar og februar. Den æren fortjener "True love travels on a gravel road", tror jeg. Til gjengjeld er "Power of my love" kanskje den mest oversette og undervurderte låten i hele karrieren hans, til tross for - og muligens litt på grunn av - at den er å finne på hans kanskje mest kjente og bejublede album, "From Elvis in Memphis".

Da den anerkjente Elvis-biografen Peter Guralnick skrev sine fyldige og innholdsrike liner notes til "Suspicious mind - the Memphis 1969 anthology" - en umistelig 2cd-samling med den originale "From Elvis in Memphis"-plata, samt en mengde alternative versjoner og singelkutt - nevnte han ikke denne sangen med ett eneste ord. Jeg har heller aldri hørt eller sett den bli trukket fram i noen som helst slags sammenheng. Utrolig nok. For dette er Elvis Presley på sitt kuleste og mest sexy. Her er han fortsatt i bygningen, på alle vis. Det er en sang så funky og pirrende og bluestung at jeg nesten glemmer alle de pompøse 70-tallslåtene, alle de patetiske etterlignerne, alle de latterlige komikerne som har slått vitser på Elvis sin bekostning, alle husmødrene som nynner med til "Love me tender", før de i neste øyeblikk setter på ei plate med Christer Sjøgren eller Pat Boone.

"Power of my love" ble spilt inn 18. februar 1969. Musikerne talte blant andre Tommy Cogbill (bass), Reggie Young (gitar), Bobby Emmons (orgel) og Gene Chrisman (trommer), den samme enestående gjengen som spilte med alle fra Dusty Springfield til James Carr på denne tida. Og det høres. Det er en fantastisk lyd på disse innspillingene, og en helt spesiell stemning. Og for en gangs skyld synger Elvis Presley nesten utelukkende låter som passer ham, sanger som ikke gjør skam på den store, store stemmen - den det bare finnes én av, enten man liker den eller ikke.

"Power of my love" er veldig typisk Elvis, på alle måter. Det er nesten så jeg kan se og høre overleppa hans vibrere og kinnskjegget svaie. Jeg ler hver gang jeg spiller denne sangen - ikke hånlig, men fordi det er så utrolig Elvis, på godt og vondt.

Første dag i American-studioet var han lettere forkjølet og spent på hva som ventet ham. Da "Power of my love" sto for tur, hadde han forlengst blitt varm i trøya. Kordamene hadde blitt varme både der og andre steder. Elvis presser på med alt han har og lager noen mørke, dype lyder som må ha fått det til å dirre i underlivet på noen og enhver. Den kvinnelige stønningen mot slutten av "Power of my love" får i hvert fall Jane Birkin sitt bidrag til "Je t'amie moi non plus" til å virke kontrollert og planlagt. Det er et av de store Elvis-øyeblikkene.

Og et fantastisk klimaks.

"Oh break it, burn it, drag it all around
Twist it, turn it, you can't tear it down
Cos' every minute, every hour you'll be shaken
by the strength and mighty power of my love"


Her er fem Elvis-låter du bør høre før du dør, i tilfeldig rekkefølge:

1. Mystery train
2. True love travels on a gravel road
3. Love letters
4. Little sister
5. Tomorrow is a long time

Hvis du vil ha mer - mye mer - vil jeg anbefale cd-boksene "The king of rock'n'roll", "From Nashville to Memphis" og "Walk a mile in my shoes" som oppsummerer henholdsvis 50-, 60- og 70-tallet. Og gå ikke glipp av den legendariske konsertfilmen "That's the way it is" fra 1970.

Denne anmeldelsen ble opprinnelig publisert på pstereo.no
pstereo logo

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Kenneth Ishak And The Freedom Machines - Kenneth Ishak & The Freedom Machines

(Division)

Ein Ishak med eit meir frigjort sonisk sinnelag. Men poptonen er der, flott er den òg.

Flere:

Annar Follesø & Björn Nyman & Christian Ihle Hadland - Bartók
Funeral Diner - The Underdark