De Aller Beste Fra Tre Små Kinesere

Tre Små Kinesere

CD (2002) - Columbia / Sony/BMG

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Oe Oe, Eeeooo.

Litt opp og litt ned, men stort sett går det ut på det samme på Kinesernes første samler.

Av Øyvind Adde

Del på Facebook27.06.2002

Hele 23 låter gjemt bak tittelen De Aller Beste Fra.., må vel sies å kunne være Kinesernes eget lille bidrag til støtte for Einsteins relativitetsteori. Av bandets platebeholdning tellende sju utgivelser, er seks mer eller mindre representert på denne samleren. Helt statistisk/teoretisk skulle vi altså kunne kunne velte oss i 3,833333 godbiter fra hver skive. Nuvel, låtutvalget viser at Kineserne gir jamnt f... i statistikk, og de har klokelig nok latt MMI ligge unna seleksjonsprosessen. På den annen side syns jeg ikke Kineserne har gjort noen heidundrandes jobb selv heller, og jeg skulle gjerne hatt et lite innblikk i kriteriene som har ligget til grunn for at disse låtene smykkes med tittelen "de aller beste".

Aller først bør vi påpeke betimeligheten av å presentere en samler med dette bandet. Hele 12 år har passert siden Tre Små Kinesere slo opp døra til Verden (les: Norge) med debuten 365 Fri. Det var bortimot umulig å unngå å ta notis av det utemmelige humøret og glimtet i øyet som lå bak lekre vokalharmonier og det da uvanlig akustiske lydbildet. Etter det har det altså kommet seks langspillere med varierende grad av gåsehudfaktor. Ulf Risnes har gjennom hele karrieren vært en tidvis eksepsjonelt god runegravør og låtskriver - på denne samleren eksemplifisert i godtralter som Viktig Ærend og Ingen Blir Igjen. Likevel har han blitt gående litt i egne, og bittelitt mindre anerkjente, sirkler i utkanten av det samtidige og kanoniserte trekløveret Michael Krohn, Lars Lillo-Stenberg og Kjartan Kristiansen. Med Faren Min fra Vær Sær og Dørstokkmila fra Tro Håp & Kjærlighet falt Risnes' optimale egenskaper litt på plass for min del. I akkurat disse to tekstene vandrer han skulder ved skulder med selveste Alf Prøysen hva gjelder satire, vidd, folkelighet og lunhet.

Et eller annet sted i spennet mellom 1993 og -95 syns jeg likevel at den naivistiske satiren, viddet og glimtet i øyekroken falt mer fra i brorparten av repertoaret. Med utgivelsen Hjertemedisin ble man liksom bare sittende tilbake med kosen, og med det forandret bandet seg i en mer triviell og stueren retning etter min mening. Det virker da også som om det er behovet for å kose publikum som har vært retningsgivende for Kinesernes låtvalg til denne samleren. Jeg vil derfor benytte min lille stemmerett til å forfekte et motargument til utgivelsen: Tre Små Kinesere er så mye mer og så mye bedre enn det som presenteres her.

Kineserne har startet flott med å hente ut hele sju go'låter fra 365 Fri. Likevel syns jeg ikke at det er nok. Jeg savner fremdeles Da Jorda Va Flat og den lille lavmælte perlen Du e der væl?. Det er likevel først når jeg kikker nærmere på utvalget fra de etterfølgende utgivelsene, Luftpalass og Vær Sær, at jeg ramler over i tvil. Luftpalass er representert med kun to låter; den brillefine Eplekake m/Krem og den spretne, men også temmelig forglemmelige Café Yé Yé. Vær Sær er på sin side avspist med kun én låt; Faren Min. Skammelig! Vet ikke Kineserne hvilke gullkorn de er i besittelse av? Hvor ble det av den beske Bakerst I Køa, den nonchallante stemningsbiten Eller Nå Sånt og det tilbakelente livsnyteriet i Ingenting. Hvor ble det av melankolien i Dagen Full Av Løv, solskinnet i Piknik, intimiteten og jazz-schløyheten i Berømt, samt den eksistensielle irritasjonen i Bla Bla Ukebla'?

Fra Hjertemedisin og frem til i dag gjør de en noe bedre jobb, men jeg syns samtidig at låtene i denne perioden sklir mer over i hverandre og at de representerer temmelig homogene kvaliteter. Tro Håp & Kjærlighet føles derfor litt overrepresentert ved inkluderingen av det i mine ører anonyme innslaget Ikke Vær Dum. Det blir dog aldri så ubegripelig som når Kineserne slenger inn sitt relativt pinlig "hippe" bestillingsverk til Statens Filminstitutt; Bare På Film. Ut over dette er det bare køntri-pastisjen Skarpe Skår som butter imot som uholdbar. Sikkert hyggelig å ha Rita Eriksen på besøk, men det er ikke nødvendig å la det gå ut over oss andre. Eriksens skarpe stemme holder en kvalitet som ligger i temmelig diametral kontrast til Risnes sin, og denne blandingen blir litt som å dynkes i iskaldt og brennvarmt vann om hverandre.

Etter en slik breiside sitter du sikkert og lurer på om karakteren 4/7 er en trykkfeil. La meg forsikre deg om at det er det ikke. Tre Små Kinesere er et utrolig trivelig og samspilt band, men denne samleren makter stort sett bare å formidle en nyanse fra det mer sammensatte repertoaret deres - jeg gjentar; kosen. Etter å ha opplevd dem live i de siste åra ser jeg at publikum trives med det, og i kombinasjon med inntak av ymse alkoholholdig nektar er TSK bortimot det beste bandet til å øke fødselsprosenten i dette landet. For oss stusselige jævler, som sitter hjemme og nyter detaljene i John Pål Inderbergs nydelige sax-tone og TSKs overjordiske vokalharmonier i Kjærlighet, blir denne samleren for monoton og kjedelig. Hvis du er en av dem som er enig med meg må du gjerne bruke feltet under til å sende inn din versjon av "Det beste fra Tre Små Kinesere". Jeg tipper det blir ganske annerledes lesning enn den lista Kineserne selv presenterer på baksiden av sin første samler.

Groovissimo

The Modern Lovers - Modern Lovers

Tidlegare i år runda Jonathan Richman 60 år. I sin ungdom effektuerte han nokre rock'n roll grep som framleis er like verknadsfulle.

Tidligere: