Nothing Hurts

Male Bonding

CD (2010) - Sub Pop / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Fort og gæli

Male Bondings første er tidvis fengende, men lite variert, og uten de store høydepunktene.

Av Robin Sande

Del på Facebook16.06.2010

Det går fort når londontrioen Male Bonding setter i gang. På debutalbumet, Nothing Hurts, gjør de unna tolv låter på småpene 29 minutter. Den snaue halvtimen bruker de på å kreere et lydbilde som minner både om sen 70-talls glampunk, sen 80-talls indierock/DIY, og 90-talls grunge. Da kommer det kanskje ikke som en stor overraskelse at platen er gitt ut på det legendariske Seattle-labelet, Sub Pop.

Selv den sløyeste teflonhjerne husker nok at Sub Pop var selskapet som huset artister som Nirvana, Soundgarden og Mudhoney. Av dagens artister i stallen til Sub Pop er det ikke unaturlig å sammenligne Male Bonding med støypop-bandet, No Age.

På sitt debutalbum har Male Bonding dratt med seg flere referanser til grungen, som Sub Pop frontet på slutten av 80- og begynnelsen av 90-tallet. Albumets fjerdekutt, Weird Feelings, låter på mange måter som noe Nirvana kunne laget mellom albumene Nevermind og In Utero. Rytmene minner mye om Dave Grohls harslående tromming, og det er en groove i gitaren som trekker assosiasjoner til for eksempel Very Ape (In Utero).

Den korte og intense andrelåten, All Things This Way, på sin side, er nesten en blåkopi av Dinosaur Jr sin The Wagon (Green Mind). Og dette sier vel egentlig det meste om Male Bondings debutalbum. Selv om man kan ane referanser til glampunk, er det først og fremst gitardrevet og støyete indierock, DIY og grunge som preger skiven. Festlig er det jo også at man på Pirate Key kan høre en bakgrunnsstemme nøyaktig lik som på Sonic Youths Tunic (Song For Karen), fra albumet Goo.

Den eneste låten som egentlig skiller seg ut, er den innadvendte, rolige, men fengende, Franklin. Dette er også det store ankepunktet mot Male Bonding. Mange av låtene drukner i fascinasjonen for Sonic Youth, Dinosaur Jr, Nirvana og så videre, uten at bandet makter å skape et egenartet og helhetlig album. Kort oppsummert går dette for fort unna, uten verken de store øyeblikkene eller minneverdige låtene. Man rekker rett og slett ikke å trekke ut essensen og skille ut låtmaterialet, før albumet er tomt for låter.

Groovissimo

Erlend Ropstad - Hva om det ikke er sånn som du tror at det er

Ein sørlending finn stemma si blant ein bunke lågmælte songar om rastlause tider.

Tidligere: