cover

Son of Evil Reindeer

The Reindeer Section

CD (2002) - Bright Star / PIAS (Play It Again Sam) / Playground

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Indiepop / Indierock / Sadcore / Folk / Visepop

Spor:
Grand Parade
Budapest
Strike Me Down
Your Sweet Voice
I'll Be Here When You Wake
Where I Fall
Cartwheels
Last Song On The Blue Tape
Cold Water
You Are My Joy
Who Told You
Whodunnit?

Referanser:
Snow Patrol
Arab Strap
The Delgados
Belle & Sebastian
Mull Historical Society
Idlewild

Vis flere data

Se også:
Y'All Get Scared Now, Ya Hear! - The Reindeer Section (2001)

(3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7)


Teselskap

En småhyggelig sammenkomst av 26 gode venner.

Noe til teselskap, dette. Gary Lightbody, hvis hjertebarn Snow Patrol har tatt over stafettpinnen etter Coldplay, har her samlet alle musikervennene sine for enda en runde Reindeer Section etter 2001s Ganske fine Y'All Get Scared Now, Ya Hear! Ensemblet består nå som da av mer eller mindre kjente og ukjente skotske indieband, samt en waliser her og en nord-ire der. Skrytelista er da også lang, og omfatter gnistrende gode aktører som Astrid, Delgados, Mull Historical Society, Mogwai, Arab Strap og Norman Blake fra Teenage Fanclub, for å ha nevnt noen. I det spinkle coverheftet kan man til og med lese at bandet veier 297 stone og er 161 fot høye. Smått oppsiktsvekkende da hvor utrolig likt alt sammen låter!

Saken er nemlig at Reindeer Section ikke høres ut som mer enn 6 fot og 11 stone, og disse tilhører alle Gary Lightbody. Hans behagelige, men sørgelige flate og kontrastløse stemme har lagt seg oppå albumet som blaut haggis, og bare unntaksvis skinner det igjennom hva dette prosjektet kunne vært om han ikke hadde kjørt slik ei jernhard kreativ linje overfor de resterende 26 (!) medlemmene. Lightbody synger brorparten av sangene sjøl, uten egentlig å ha all verdens på hjertet, og sett som helhet har Son of Evil Reindeer derfor blitt ei impotent, kraftløs og dessverre uinspirert skive. Låtene glir friksjonsløst over i hverandre mens Lightbody pludrer ivei om vær og vind og døde følelser og der duppa vi jammen av, gitt.

Nuvel, et prisverdig tiltak er det uansett, det er jo tross alt trivelig å vite at man er gode busser og kommer godt overens der borti regnfylte Glasgow. Og all den stund vi serveres slike skinnende perler som You Are My Joy kan vi vel kanskje se over mye av det andre daukjøttet. Hadde det vært opp til undertegnede skulle You Are My Joy runget i kjerka på julaften, så sakralt vakker er den. Sakral i en positiv forstand, må vite, og slett ikke i en Cliff Richards Millenium Prayersk forståelse av ordet. Mer overjordisk vakker kjærlighetshymne har nemlig ikke verden sett eller hørt siden himmelens hærskare sang over marken (sic). Omsider slipper seksjonen de ringende gitarene ut av skapet, kaster seg over det de har av tamburiner og strykere og skaper det muligens mest perfekte stykke kammerpop i nyere tid. Ei nydelig låt, formidlet med ektefølt glede og en intensitet som dessverre er mangelvare i mye av det øvrige materialet. Og legg merke til den suverene backingvokalen, en ren oppvisning i kunsten å kore.

Og for å nevne albumets andre stand out-låt, førsteporet Grand Parade, er også denne en mer gjennomarbeidet og større komposisjon som i siste halvdel munner i et voldsomt korparti hvor så nært som alle deltar. Bygget opp av et enkelt, men akk så rørende pianotema, viser Grand Parade hvor eminent 27 mennesker kan låte sammen. Så er da fallet også temmelig dypt i de påfølgende åtte sporene.

Alt i alt har Son of Evil Reindeer blitt en småhyggelig sammenkomst av gode venner hjemme hos Gary Lightbody. Dessverre viste gjengen seg å være litt bakfulle og umotiverte, og dessuten gretne etter å ha krangla med kjæresten tidligere på dagen. Yorkshire-teen var dessuten noe lunken, og sentralfyringa hadde gått til helvete kvelden før. Shortbreadfingrene hadde ligget i skapet siden Lightbodys gammeltante Maggie gikk heden året før, og egentlig var det ikke plass til alle i stua så noen gikk tidlig hjem. Barskapet var allerede pløyet for whiskey, og på TV-skjermen rulla søndagsmatineen med Anthony Hopkins i rollen som trener for Storbritannias olympiske lag i sprangridning. Kan med andre ord ikke ha vært lett å skape den helt store entusiasmen for prosjektet, noe vi smått kan ane. Inspirasjon kommer bare ikke rekende på ei fjøl i disse dager.

Men om ikke annet er visstnok Astrid på gang med ei ny skive. Det kommer til å bli adskillig mer stas enn hva dette var.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Jaga Jazzist - One-Armed Bandit

(Sonet)

Etter mer enn ti år låter Jaga Jazzist fortsatt friskt og inspirert. Faktisk mer friskt og inspirert enn på lenge.

Flere:

Le Corbeau - Moth on the Headlight
Björk - Greatest Hits